Det har blitt lite skriving her på denne bloggen som jeg har kalt "Litt av hvert". Årsaken er at jeg har vært helt hekta på en ny blogg jeg har laget, kalt Pusebloggen. Der kan jeg utfolde meg og utbrodere alt jeg tenker og føler og tror jeg hører av opplevelser, stemninger og følelser med kattene mine. Gå helt inn i det. Ta det helt ut.
Kjekt syns jeg. Håper også andre syns det kan være lesverdig. Noe av det i alle fall.
Det er linker til alle tre bloggene mine i profilen min. Men her er da direktelink til Pusebloggen. Les litt og kos deg, og se det for deg. Så kanskje du også blir litt glad.
Og jeg skal skrive mer her på denne bloggen. Jeg har en del materiell på kladdenivå. Det kommer etter hvert.
torsdag 24. desember 2009
Jul og dess like
Jeg har så enormt ambivalent forhold til jula. På den ene siden vil også jeg ha alle julegreiene så som julemat, juleblomster, julegaver, juletre, julestemning, julesnø, bare for å ha nevnt noen av de begreper ut av et vell som begynner på jul.
På den andre siden så stiger angstnivået, stresset, forventningspresset, til stormfulle høyder. Jeg vil jo egentlig gjøre alt så godt, men takler dårlig spesielle dager, Hverdagene med sin jevne rytme går best. Bare noen sier søndag, så får jeg angst.
Hvert år tror jeg, at i år skal det ikke bli sånn. At juleskrekken tar meg. Også i år tenkte jeg det. Det går nok fint i år. Men depressive tanker og gamle mønster innhenter meg, så blir jeg da også ofte fysisk syk. Så er det bare ei eneste smørje med nattevåk, stress, angst og en lite fortreffelig og familievennlig person. Da passer jeg så absolutt best på rommet med kattene, våken om natta da ikke alle ting og juleting (som jeg selv og egenhendig har dratt til huse), presser sånn på. Ute høres bare brøyebilen, ellers er det helmørkt, helstilt og helfredelig. Så har jeg holdt på sånn ei stund og herjet med mine mer kreative sider, da slipper kanskje depresjonen, men da fyker stemningsleiet rett opp i andre retningen. Så er det nye tur med nattevåk, rassing, skriving, fjolling, impulskjøp i siste liten for jeg ville jo så gjerne gitt alt til alle.
Passelig er det et ord som heter. Men det vet ikke jeg hva er. For mye eller for lite, gale er det begge deler heter et ordtak.
Ja, ja. Jeg kan ikke annet enn gjøre så godt jeg kan. Og i morgen er det julafta, så hvis jeg kommer gjennom den, og et par besøk på juledagene, så skulle det verste være gjort i år og.
Så får jeg sette inn mitt første selvlagede julekort. Jeg syns det ble ganske fint, jeg :))
På den andre siden så stiger angstnivået, stresset, forventningspresset, til stormfulle høyder. Jeg vil jo egentlig gjøre alt så godt, men takler dårlig spesielle dager, Hverdagene med sin jevne rytme går best. Bare noen sier søndag, så får jeg angst.
Hvert år tror jeg, at i år skal det ikke bli sånn. At juleskrekken tar meg. Også i år tenkte jeg det. Det går nok fint i år. Men depressive tanker og gamle mønster innhenter meg, så blir jeg da også ofte fysisk syk. Så er det bare ei eneste smørje med nattevåk, stress, angst og en lite fortreffelig og familievennlig person. Da passer jeg så absolutt best på rommet med kattene, våken om natta da ikke alle ting og juleting (som jeg selv og egenhendig har dratt til huse), presser sånn på. Ute høres bare brøyebilen, ellers er det helmørkt, helstilt og helfredelig. Så har jeg holdt på sånn ei stund og herjet med mine mer kreative sider, da slipper kanskje depresjonen, men da fyker stemningsleiet rett opp i andre retningen. Så er det nye tur med nattevåk, rassing, skriving, fjolling, impulskjøp i siste liten for jeg ville jo så gjerne gitt alt til alle.
Passelig er det et ord som heter. Men det vet ikke jeg hva er. For mye eller for lite, gale er det begge deler heter et ordtak.
Ja, ja. Jeg kan ikke annet enn gjøre så godt jeg kan. Og i morgen er det julafta, så hvis jeg kommer gjennom den, og et par besøk på juledagene, så skulle det verste være gjort i år og.
Så får jeg sette inn mitt første selvlagede julekort. Jeg syns det ble ganske fint, jeg :))
fredag 11. desember 2009
Pusebloggen
Jeg har opprettet enda en blogg, "Pusebloggen". Jeg hadde så ofte lyst til å skrive bare om katter, så jeg fant ut at det var like greit å opprette et sted jeg virkelig kunne utfolde meg på den fronten. Hvor mye det blir, vet jeg ikke for sikkert. Men nå er nå bloggen der i alle fall.
tirsdag 8. desember 2009
Mimrestund
Sitter her med to syke katter som ligger strøkne på senga med katteinfluensa. Og imens, så mimrer jeg litt. Om da jenta mi var liten og jeg selv var ung. Om gode stunder og strålende barneøyne. Om barneprat og barnlig glede.
Åra går så fort. Ta vare på stundene og lev i øyeblikket er nok moralen her.
Åra går så fort. Ta vare på stundene og lev i øyeblikket er nok moralen her.
torsdag 3. desember 2009
Opplevelser på grensen. Scenarie 4. Livsblodet.
Den skarpe kniven skjærer raskt og mykt gjennom huden, på langs i håndleddet som hun hadde lært at det måtte gjøres. Som i smør skjærer kniven. Som ren nytelse.
Hun hadde selv kvesset fiskekniven til nettopp dette formålet. Her var ingenting overlatt til tilfeldigheter, denne gangen skulle det lykkes.
Kroppen lystrer ikke umiddelbart. Det er som den må tenke: "Hva har noen gjort med meg?". Men så endelig kommer en dyprød flekk til syne. Først bare en liten damm, deretter pumper kroppen ut det livgivende blodet. I støt. I en jevn strøm. Som farger hud, arm, de hvite flisene i dusjen med livets og kjærlighetens farge,
Hun hadde tenkt på alt. De skulle ikke ha større grisere etter henne enn nødvendig. Bare å skylle ned med kaldt vann. At også noen måtte fjerne levninger etter hennes store kropp tenkte hun ikke på, da denne ufyselige kroppen ikke var henne. Hun tenkte nok at hvis hun bare tømte den for blod, så ville huden skrumpe og at restene bare ville være som et flak som kunne skylles ned i avløpet sammen med alt blodet.
Det var blodet som var essensen. Det livgivende, som en måtte få has på. Fikk en bare tak på alt blodet så ville det andre løse seg av seg selv.
Hun satte seg godt til rette, så godt som det kunne gjøres i en kald, våt dusj. For hun hadde dusjet først, ville være ren når de fant henne. Og hun hadde ikke tatt på klær etterpå, det var jo bare heft når hun nå skulle tre inn for den allmektige i hans have.
Hun trodde egentlig ikke på noen Gud, men det var så trist å bare tenke at hun skulle være ingenting. For det hun søkte var ikke å forsvinne, det var jo tvert imot å få en ny start der hun var Noen. Ikke som i dette livet, men en ny, hvit uskyldsren liten jente uten spor av tårer og vold.
Blodet pumper og renner. Det er beroligende. Blodet er rødt, men dess lengre tid som går, dess mer hvitt føles blodet. Uskyldsrent.
Hun har nok duppet litt, da hun er så deilig avslappet. Dette føles så rett. Som en renselse. Hun lurer på hvorfor hun ikke har gjort dette for lenge siden.
Det smeller i ei ytterdør, og det grøsser i henne. De kom for tidlig, de sa 5 timer. Hun skulle vært død innen så lang tid. Eller er det bare noen som slamrer med perleporten. Drøm og virkelighet blandes sammen, opp er ned, og ned er opp. Fast form er flytende - viseversa.
"Kari", ropes det. Skammen skyller i røde bølger gjennom henne. Hvorfor? Hvorfor kom de alt igjen? Hvorfor er hun levende.
"Kari" sies det, og noen tar mykt over ansiktet hennes, Hun kvepper av den myke bevegelsen og varmen i stemmen. Det er noe som ikke stemmer. "Kari", sier mor, det er morgen, du må våkne. Det er en ny strålende sommerdag.....
Lengselen og drivet mot å ta sitt eget liv er ofte stor ved psykisk sykdom. Dette fordi det som regel er så smertelig sterkt og vanskelig å være psykisk syk, at en bare tenker og tenker hvordan kan jeg klare å få en slutt på dette. Hvis ingen andre utveier synes mulig, er valget enkelt: Gjør en slutt på det - egenhendig.
Men dette er ikke altid så enkelt. En må ha virkemiddel og anledning tilgjengelig, og en må overvinne dødsangt og rest av livsdriv (som en kanskje ikke visste en hadde en gang).
Da jeg gikk på skolen, lærte vi at de som snakker om selvmord, disse blir det aldri noe med. De bare skryter, eller hva man nå trodde. Så er altså ikke tilfelle. I alle fall ikke alltid. Denne holdningsendringen hos helsepersonell er jeg glad for. Det betyr at flere liv kan reddes. For selvmordstanker/handlinger når en er psykisk syk er ikke ens egentlige, innerste ønsker, som en ville tenkt hvis en var frisk. Derfor er det helt rett å ta på alvor, sette fastvakt på, støtte og sikre seg at folk ikke klarer ta livet sitt - i alle fall ikke så lenge de er syke. Noen mener jo at det er en menneskerett å ta sitt eget liv. Hvis en er frisk, kanskje, men som sagt absolutt ikke hvis en er syk.
Men dette er ikke altid så enkelt. En må ha virkemiddel og anledning tilgjengelig, og en må overvinne dødsangt og rest av livsdriv (som en kanskje ikke visste en hadde en gang).
Da jeg gikk på skolen, lærte vi at de som snakker om selvmord, disse blir det aldri noe med. De bare skryter, eller hva man nå trodde. Så er altså ikke tilfelle. I alle fall ikke alltid. Denne holdningsendringen hos helsepersonell er jeg glad for. Det betyr at flere liv kan reddes. For selvmordstanker/handlinger når en er psykisk syk er ikke ens egentlige, innerste ønsker, som en ville tenkt hvis en var frisk. Derfor er det helt rett å ta på alvor, sette fastvakt på, støtte og sikre seg at folk ikke klarer ta livet sitt - i alle fall ikke så lenge de er syke. Noen mener jo at det er en menneskerett å ta sitt eget liv. Hvis en er frisk, kanskje, men som sagt absolutt ikke hvis en er syk.
tirsdag 1. desember 2009
Opplevelser på grensen. Scenarie 3.
Jeg sitter på senga på rommet med de lysegrønne, tomme veggene. Sitter og svømmer i min egen hud.
Huden holder hardt rundt alt innvortes som har blitt mer eller mindre flytende og som plasker og svømmer rundt omkring.
Jeg ser huden bule ut - av og til her, av og til der - nå på magen ved navlen, skvulper videre og butter i hudveggen på ryggen min.
Det er små, butte dump når massen presser på mot huden. Jeg vet ikke om "det" vil ut, jeg vet ikke om "det" er alene inni der.
Hvor de ellers faste-i-formen-organer, som pleier å være inni meg har blitt av, har jeg ingen aning om.
Har alt bare gått over til flytende form? Kan det bli fast igjen, og da i de faste former de hadde før?, eller vil nyren da se ut som et hjerte - viseversa?
Jeg er ikke redd. Bare la det skvulpe, tenker jeg. Så er det jo nesten som fosteret i livmora. Nesten.
Kanskje det betyr at noe skal bli født? Eller?
Bølgene begynner å bruse. Det presser hardt i siden min, ved ribbeina. "Drrrrrr", sier det; "Jai viiil uut", sier det. Og det har fått en sint stemme.
Jeg blir kvalm, og før jeg har sansa meg spyr jeg en gulgrønn sprutbrekning rett ut på gulvet.
Pølen ligger ubevegelig, død, gustegrønn, som en kladeis på det lyse gulvet. Det tok sin egen vei ut.
Tanker i ettertid:
16 år etter denne og liknende opplevelser kan jeg endelig tenke på opplevelsene uten å gå rett inn i følelsene. Uten å bli redd eller å få angst, Ja, det er nå endelig så godt bearbeida at jeg kan beskrive ganske detaljert uten å få noia. Det er en stor seier, og en stor styrke, så kan jeg kanskje hjelpe andre ved å dele opplevelsene med meg. Hjelpe på den måten at andre kan få mer innsikt, det være seg helsepersonell eller psykisk syke, eller naboen for den saks skyld.
Hva opplevelsen(e) betyr, skal jeg ikke si for sikkert. Helst tror jeg det er sinnets irrganger som slår kollbøtte og at det er tilfeldig hvilke symptomer en får. Har en i utgangspunktet redsel for insekter kan nok insekter lett bli angstens fokus. Men lukt- og smakshallusina-sjoner er det vel verre å forklare, og jeg hadde masse av slike og.
Man kan si at det bare er angst, og angsten har nok en sentral plass. Men det holder likevel ikke som forklaring på alt.
Huden holder hardt rundt alt innvortes som har blitt mer eller mindre flytende og som plasker og svømmer rundt omkring.
Jeg ser huden bule ut - av og til her, av og til der - nå på magen ved navlen, skvulper videre og butter i hudveggen på ryggen min.
Hvor de ellers faste-i-formen-organer, som pleier å være inni meg har blitt av, har jeg ingen aning om.
Har alt bare gått over til flytende form? Kan det bli fast igjen, og da i de faste former de hadde før?, eller vil nyren da se ut som et hjerte - viseversa?
Jeg er ikke redd. Bare la det skvulpe, tenker jeg. Så er det jo nesten som fosteret i livmora. Nesten.
Kanskje det betyr at noe skal bli født? Eller?
Bølgene begynner å bruse. Det presser hardt i siden min, ved ribbeina. "Drrrrrr", sier det; "Jai viiil uut", sier det. Og det har fått en sint stemme.
Jeg blir kvalm, og før jeg har sansa meg spyr jeg en gulgrønn sprutbrekning rett ut på gulvet.
Pølen ligger ubevegelig, død, gustegrønn, som en kladeis på det lyse gulvet. Det tok sin egen vei ut.
Tanker i ettertid:
16 år etter denne og liknende opplevelser kan jeg endelig tenke på opplevelsene uten å gå rett inn i følelsene. Uten å bli redd eller å få angst, Ja, det er nå endelig så godt bearbeida at jeg kan beskrive ganske detaljert uten å få noia. Det er en stor seier, og en stor styrke, så kan jeg kanskje hjelpe andre ved å dele opplevelsene med meg. Hjelpe på den måten at andre kan få mer innsikt, det være seg helsepersonell eller psykisk syke, eller naboen for den saks skyld.
Hva opplevelsen(e) betyr, skal jeg ikke si for sikkert. Helst tror jeg det er sinnets irrganger som slår kollbøtte og at det er tilfeldig hvilke symptomer en får. Har en i utgangspunktet redsel for insekter kan nok insekter lett bli angstens fokus. Men lukt- og smakshallusina-sjoner er det vel verre å forklare, og jeg hadde masse av slike og.
Man kan si at det bare er angst, og angsten har nok en sentral plass. Men det holder likevel ikke som forklaring på alt.
søndag 29. november 2009
lørdag 28. november 2009
Nattefreden har senket seg
Til og med kattene mine har gått til ro.
Kanskje på tide at også jeg finner loppekassen!!!
Kanskje på tide at også jeg finner loppekassen!!!
fredag 27. november 2009
Oisann
Jeg fikk plutselig så mange ideer. De bare hoppet og spratt og rant ut av hodet mitt. Så jeg sprang ut på kjøkkenet for å finne kladdeblokka som jeg visste skulle ligge attmed medisinene.
Oisann, gjett hva jeg fant ut. Jeg hadde jo glemt å ta dagens dose med medisiner. Oisann: Ideene skrumpa. Levra hosta. Nevroner i fullt firsprang stoppet i spranget: Hva blir det til?
Javel, da. For husfredens skyld, da. "Men eg lige de ikje." Ikke bivirkningene i alle fall. Og absolutt ikke den begrensende effekten.
Gnnn.
Oisann, gjett hva jeg fant ut. Jeg hadde jo glemt å ta dagens dose med medisiner. Oisann: Ideene skrumpa. Levra hosta. Nevroner i fullt firsprang stoppet i spranget: Hva blir det til?
Javel, da. For husfredens skyld, da. "Men eg lige de ikje." Ikke bivirkningene i alle fall. Og absolutt ikke den begrensende effekten.
Gnnn.
Svar på tiltale
Når svigersønnen begynner å fingle, trykke, klemme, snu, gnure - på småtinga mine - hoster jeg irritert ut: ADHD!! Gjensvaret er raskt og kontant: BIPOLAR!!
Mer trenger vi ikke si, bare le godt til hverandre.
Om scenariene: "Opplevelser på grensen"
Du lurer kanskje på hvordan jeg har klart å beskrive symptomer og opplevelser såpass nøyaktig, hvis jeg var så dårlig som jeg påstår.
Ikke fortvil, det lurer jammen jeg også på. Litt minner fra opplevelsene har jeg nok, men da mest i kategorier som grusomt, forferdelig, utålelig, uforståelig, vondt (altså følelsesminner). De mer detaljerte beskrivelsene stammer fra små lapper som jeg hadde skrevet under mine verste perioder. På lappene stod det en dato og for eksempel "helvetes lege", "piggtråd". Eller "metallsmak", "tomme snakkebobler". "Imusatlyder", "kakerlakker", etc. etc. Alle lappene var samlet i en konvolutt som jeg fant flere år senere, og da var jeg blitt i stand til å gå mer inn i hendelsene, følelsene og episodene, slik at det kunne bli en historie utav det.
Så minner, huskelapper og siden en evne til å skrive, har gjort at jeg har klart å sette sammen ord, følelser, tanker, oppleveler - til små episoder med noenlunde sammenheng og mening i.
Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.
Ikke fortvil, det lurer jammen jeg også på. Litt minner fra opplevelsene har jeg nok, men da mest i kategorier som grusomt, forferdelig, utålelig, uforståelig, vondt (altså følelsesminner). De mer detaljerte beskrivelsene stammer fra små lapper som jeg hadde skrevet under mine verste perioder. På lappene stod det en dato og for eksempel "helvetes lege", "piggtråd". Eller "metallsmak", "tomme snakkebobler". "Imusatlyder", "kakerlakker", etc. etc. Alle lappene var samlet i en konvolutt som jeg fant flere år senere, og da var jeg blitt i stand til å gå mer inn i hendelsene, følelsene og episodene, slik at det kunne bli en historie utav det.
Så minner, huskelapper og siden en evne til å skrive, har gjort at jeg har klart å sette sammen ord, følelser, tanker, oppleveler - til små episoder med noenlunde sammenheng og mening i.
Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.
torsdag 26. november 2009
Opplevelser på grensen. Scenarie 2.
Året er 1993 og jeg er innlagt på psykiatrisk avdeling med mange og urovekkende symptom.
Hjernen går på høygir
Det gnistrer og spraker i hodet mitt. Jeg formelig kjenner hvordan impulsene løper løpsk. Det kjennes som kraftige, elektriske utladninger.
Ut av munnen min kommer kaskader av ord. Lange setninger, lange beretninger, en strøm av ord. Ordstrømmen er springende og det har liten sammenheng med det jeg tror er meg. Om likt og ulikt handler orda om. Det er assosiasjoner som tar sine egne veier. Ord danner setninger om ting jeg ikke vet at jeg har tenkt på. Kroppen er gira, urolig, rastløs. Bevegelser styrer seg selv og oppleves å komme fra de elektriske utladningene i hjernen. Jeg kan ikke slappe av. Men jeg blir så sliten, så sliten.
Jeg har besøk og vi går att og fram. Alt er usammenhengende. Jeg går bare på siden av meg selv og hører på ordstrømmen av fremmede tanker.
Heldigvis er Astrid sykepleier, så hun forstår nok. Astrid har med korg med kaffe, kaker, servietter og blomster. Hun pusler med sakene sine. De praktiske gjøremåla beroliger meg. Hun lytter til meg. Hun spør ingen dumme spørsmål. Vi drikker kaffe og spiser kake og jeg føler meg godtatt. Jeg skal aldri glemme henne for dette.
Hjernen går på høygir
Det gnistrer og spraker i hodet mitt. Jeg formelig kjenner hvordan impulsene løper løpsk. Det kjennes som kraftige, elektriske utladninger.
Ut av munnen min kommer kaskader av ord. Lange setninger, lange beretninger, en strøm av ord. Ordstrømmen er springende og det har liten sammenheng med det jeg tror er meg. Om likt og ulikt handler orda om. Det er assosiasjoner som tar sine egne veier. Ord danner setninger om ting jeg ikke vet at jeg har tenkt på. Kroppen er gira, urolig, rastløs. Bevegelser styrer seg selv og oppleves å komme fra de elektriske utladningene i hjernen. Jeg kan ikke slappe av. Men jeg blir så sliten, så sliten.
Jeg har besøk og vi går att og fram. Alt er usammenhengende. Jeg går bare på siden av meg selv og hører på ordstrømmen av fremmede tanker.
Heldigvis er Astrid sykepleier, så hun forstår nok. Astrid har med korg med kaffe, kaker, servietter og blomster. Hun pusler med sakene sine. De praktiske gjøremåla beroliger meg. Hun lytter til meg. Hun spør ingen dumme spørsmål. Vi drikker kaffe og spiser kake og jeg føler meg godtatt. Jeg skal aldri glemme henne for dette.
Foto: anderani http://www.flickr.com/photos/anderani/2676301386/sizes/o/
Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.
onsdag 25. november 2009
Mine kjære
Jeg er syk og syns litt synd på meg selv innimellom. Men så har jeg mine kjære som kommer på besøk, hjelper meg med husvask, og ellers alltid er tilgjengelige. Håper jeg ikke "bruker dem opp". Det vil jeg absolutt ikke.
Opplevelser på grensen. Scenarie 1.
Å være psykisk syk - for ikke å snakke om å være innlagt på psykiatrisk pga. psykisk sykdom - har vært befengt med skam, fordommer og uvitenhet, og de psykiske symptomene har vært den sykes unevnelige, private hemmeligheter. Den psykiatriske institusjon har avspeilet disse grunnholdninger og har vært et lukket og tabubelagt system.
Det er ikke sånn nå, sier du. Jo, faktisk, sier jeg, og bygger dette på egne erfaringer, selv om enkelte symptom riktignok har blitt litt mer "stuereine" med åra.
Vi har likevel langt igjen til full åpenhet, forståelse og toleranse. For å være med på å spre kunnskap og positive holdninger om psykisk sykdom, har jeg bestemt meg for å dele med meg noen personlige opplevelser, som jeg har kalt "opplevelser på grensen". Her kommer første del i den planen.
Jeg sitter sammen med en nær person og drikker ettermiddagskaffe attmed peisen. Det er i skumringstimen, og vi har tent et lite lys på bordet mellom oss. Stemningen er god og sval, og jeg liker meg her jeg sitter.
Da kommer det plutselig snikende igjen, denne nummenheten og prikkingen i kroppen. Jeg kjenner at armene og beina blir vâlne og vanskelige å styre. Det prikker og prikker rundt omkring på huden, først ganske svakt, så sterkere og sterkere etter hvert. Jeg prøver å følge med i samtalen, men de fremmede kroppsfølelsene bare øker, og jeg blir tørrere og tørrere i munnen - til alt til slutt bare smaker metall.
Jeg føler meg tilslutt innpakket i bomull-piggtråd, og jeg må ta sats for å få kroppen til å lystre. Og jeg blir mer og mer redd, for nå klarer jeg nesten ikke se min samtalepartner, selv om han sitter ganske nær meg på den andre siden av bordet.
Synet dimmes mer, og jeg må virkelig streve for ikke å gli inn i den totale blindhet. Alt jeg ser er skoddete, tåkete, dimt. Ingenting har konturer, jeg kan ikke se hvor ting begynner og hvor de slutter.
Tilslutt klarer jeg heller ikke høre hva som sies. Jeg kan skimte at den andre henvender seg til meg, men hører ikke hva han sier. Jeg ser bare åpne gap, og det som kommer ut, er tomme snakkebobler.
Det er etter hvert som en tegnefilm uten lyd der de tomme snakkeboblene og de store munnene blir større og større uten at jeg klarer dekode signalene. Når så min egen munn blir tørr og vâlen, og tunga så tjukk som et oppblåst kjøttstykke, klarer jeg heller ikke produsere de rette lyder som jeg vet skal danne ord. Katastofen er fullstendig!
Dette er illustrasjoner på psykiske symptom / psykisk sykdom.
Hvem kan ikke føle seg rusten og litt vasete av og til? Verre blir det hvis festet glipper helt. Hvis ankeret ligger igjen på land og en selv virvler i det opprørte havet.
Slik føles det å være alvorlig psykisk syk eller psykotisk. Det er slike følelser og opplevelser ovenforstående innlegg handler om. (Flere innlegg vil komme. Disse vil bli samlet under etiketten: Scenarier: Opplevelser på grensen.)
Det er ikke sånn nå, sier du. Jo, faktisk, sier jeg, og bygger dette på egne erfaringer, selv om enkelte symptom riktignok har blitt litt mer "stuereine" med åra.
Vi har likevel langt igjen til full åpenhet, forståelse og toleranse. For å være med på å spre kunnskap og positive holdninger om psykisk sykdom, har jeg bestemt meg for å dele med meg noen personlige opplevelser, som jeg har kalt "opplevelser på grensen". Her kommer første del i den planen.
Jeg sitter sammen med en nær person og drikker ettermiddagskaffe attmed peisen. Det er i skumringstimen, og vi har tent et lite lys på bordet mellom oss. Stemningen er god og sval, og jeg liker meg her jeg sitter.
Da kommer det plutselig snikende igjen, denne nummenheten og prikkingen i kroppen. Jeg kjenner at armene og beina blir vâlne og vanskelige å styre. Det prikker og prikker rundt omkring på huden, først ganske svakt, så sterkere og sterkere etter hvert. Jeg prøver å følge med i samtalen, men de fremmede kroppsfølelsene bare øker, og jeg blir tørrere og tørrere i munnen - til alt til slutt bare smaker metall.
Jeg føler meg tilslutt innpakket i bomull-piggtråd, og jeg må ta sats for å få kroppen til å lystre. Og jeg blir mer og mer redd, for nå klarer jeg nesten ikke se min samtalepartner, selv om han sitter ganske nær meg på den andre siden av bordet.
Synet dimmes mer, og jeg må virkelig streve for ikke å gli inn i den totale blindhet. Alt jeg ser er skoddete, tåkete, dimt. Ingenting har konturer, jeg kan ikke se hvor ting begynner og hvor de slutter.
Tilslutt klarer jeg heller ikke høre hva som sies. Jeg kan skimte at den andre henvender seg til meg, men hører ikke hva han sier. Jeg ser bare åpne gap, og det som kommer ut, er tomme snakkebobler.
Det er etter hvert som en tegnefilm uten lyd der de tomme snakkeboblene og de store munnene blir større og større uten at jeg klarer dekode signalene. Når så min egen munn blir tørr og vâlen, og tunga så tjukk som et oppblåst kjøttstykke, klarer jeg heller ikke produsere de rette lyder som jeg vet skal danne ord. Katastofen er fullstendig!
Dette er illustrasjoner på psykiske symptom / psykisk sykdom.
Hvem kan ikke føle seg rusten og litt vasete av og til? Verre blir det hvis festet glipper helt. Hvis ankeret ligger igjen på land og en selv virvler i det opprørte havet.
Slik føles det å være alvorlig psykisk syk eller psykotisk. Det er slike følelser og opplevelser ovenforstående innlegg handler om. (Flere innlegg vil komme. Disse vil bli samlet under etiketten: Scenarier: Opplevelser på grensen.)
søndag 22. november 2009
Er vi mannehatere?
Når folk snakker og radler, som vi sier på Jæren, høres det ut som alle lesbiske er mannehatere. Pr definisjon fordi en er lesbisk. Absolutt fordi en er lesbisk. Uomtvistelig. Det samme gjelder forøvrig kvinnesakskvinner og Ottarmedlemmer - heldigvis får nå jeg si - så er vi ikke alene.
Men er nå dette sant? Selv har jeg hørt denne påstanden så ofte at jeg nesten på egne vegne har trodd at det er sant. Så blir jeg ganske overrasket når jeg er på besøk hos svigersønnen på arbeidsplassen hans og befinner meg ganske så vel over en kopp kaffe med alle hans mannlige kollegaer. Jeg til og med flørter, sier svigersønnen.
Eller overraskelsen er ikke mindre når jeg får besøk av de voksne "barna mine" og de har med mannlige venner, og drøsen går lett og fint og til og med dypsindig.
Jeg opplevde også nettopp å være på fest med de unge. Der var 15 unge mennesker, og så gamle meg. Og en stor overvekt av menn. Festen var strålende, og jeg hadde gode samtaler med i alle fall seks av de unge mennene.
Hmm. Jeg må visst revurdere det der med mannehater.
Det jeg derimot absolutt ikke fikser, er hvis vi er ute en jentegjeng, og gamle griser (les menn), henger over bordet vårt og liksom skal redde oss fra jenteensomheten. Menn som sikler over synet av to lesbiske er slett ikke noe bedre. Sikkelet har i alle fall ikke noe med respekt å gjøre.
Heller ikke autoritære menn kan jeg tåle. Eller menn i ledende stillinger som bruker maktspråk og hersketeknikker, eller som så tydelig ikke har fått jobben av annen begrunnelse enn at de er menn - i alle fall ikke med begrunnelsen dyktighet.
Men er dette siste som jeg nevner, å være mannehater? Det dreier seg vel mer om å ikke finne seg i undertrykking og trakkassering. Om det er menn som ofte utfører slike handlinger, kan forhåpentligvis være tilfeldig? Eller det er å håpe at det tilhører en utdøende mannerolle?
Hmm. Så da kan jeg vel konkludere med at jeg ikke er en mannehater. Så fint, da.
Men er nå dette sant? Selv har jeg hørt denne påstanden så ofte at jeg nesten på egne vegne har trodd at det er sant. Så blir jeg ganske overrasket når jeg er på besøk hos svigersønnen på arbeidsplassen hans og befinner meg ganske så vel over en kopp kaffe med alle hans mannlige kollegaer. Jeg til og med flørter, sier svigersønnen.
Eller overraskelsen er ikke mindre når jeg får besøk av de voksne "barna mine" og de har med mannlige venner, og drøsen går lett og fint og til og med dypsindig.
Jeg opplevde også nettopp å være på fest med de unge. Der var 15 unge mennesker, og så gamle meg. Og en stor overvekt av menn. Festen var strålende, og jeg hadde gode samtaler med i alle fall seks av de unge mennene.
Hmm. Jeg må visst revurdere det der med mannehater.
Heller ikke autoritære menn kan jeg tåle. Eller menn i ledende stillinger som bruker maktspråk og hersketeknikker, eller som så tydelig ikke har fått jobben av annen begrunnelse enn at de er menn - i alle fall ikke med begrunnelsen dyktighet.
Men er dette siste som jeg nevner, å være mannehater? Det dreier seg vel mer om å ikke finne seg i undertrykking og trakkassering. Om det er menn som ofte utfører slike handlinger, kan forhåpentligvis være tilfeldig? Eller det er å håpe at det tilhører en utdøende mannerolle?
Hmm. Så da kan jeg vel konkludere med at jeg ikke er en mannehater. Så fint, da.
onsdag 18. november 2009
Homofili på dagsordenen
Går man inn i begrepet homofili, så skjuler det seg mange personlige skjebner og historier.
1973: Jeg var 18 og hadde gått gjennom 12 års skolegang uten at noen hadde nevnt begrepet homoseksuell, som det hette den gang, med et eneste ord!!! Lesbisk var et enda mer ikke-eksisterende begrep. Kvinner hadde jo ikke seksualitet i borgerskapet.
1974: To menn ble sagt opp og fjernet fra arbeidsplassen min fordi de var homofile. Ingen visste noe!!
1975: Jeg hadde ny jentekjæreste – den første. P.g.a. situasjonen i samfunnet og på arbeidsplassen vår, flyttet vi ikke sammen. Vi hadde hver vår hybelleilighet, og utpå morgenkvisten putlet jeg meg bort til mitt eget krypinn. Hver natt gjentok dette seg.
1976: Kjæresten min og jeg har flyttet sammen, og er ikke helt skjulte lesbiske. Men heller ikke helt åpne. For å ikke provosere allmennheten, kysser vi hverandre farvel før vi går ut ytterdøra. For ute i verden må vi ikke provosere og vise vår kjærlighet. Det er forbudt.
Slik kunne jeg ha fortsatt, side opp og side ned. Og selv om det i dag er større åpenhet og toleranse overfor homofile og lesbiske, så er det langt igjen til at homofili ses på som et naturlig innslag i menneskelig variasjon. Å tro at den gryende toleransen vi i dag ser overfor homofile / lesbiske har
kommet av seg selv, er historieløst. Det har vært mange kamper, mange tårer, mange nederlag, men også seiere.
Offentlige personer som på forskjellig vis har stått fram for homosaken, har vært særdeles viktige. Som Karen-Christine Friele, Wenche Lowzow, Liv Finnstad, for å nevne noen fra ”gamle” dager. Videre Erling Lae, Anne Holt og Per Kristian Foss i nyere tid. At kjente / offentlige personer er åpne homofile er viktig for at også homofile skal få rollemodeller. Videre har det betydning for ens identitet som homofil at det finnes andre i samme gruppe. Til slutt er det viktig for å ha en trygghet for at det finnes mennesker som vil jobbe for homopolitiske saker som en selv brenner for.
Politiske partier og organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet mot større frihet for undertrykte grupper. I homokampen har det i min levetid handlet om å avkriminalisere homofili (1972) og å fjerne diagnosestempelet [1] – til nå i ny tid å tillate partnerskap og giftermål og assistert befruktning for lesbiske par (2009).
Partiet Rødt (og RV før det) har alltid hatt en klar profil i synet på homofile. Holdninger som uttrykkes er støtte, inkludering og samarbeid. Representanter fra Rødt (og RV) utad, har vært fra Liv Finnstad på tidlig 1980 tall, til Torstein Dale, leder av Rødt, nå i 2009. Disse personene, sammen med et rødt partipolitisk program, har satt homofili på dagsordenen i det offentlige politiske liv.
Katten som stod opp fra de døde
Etter 3 døgn og mye sorg, hang plutselig den lille Natasjapusen på vinduet. Han rakk så vidt opp til å få rope med den tynne stemmen sin inn vindussprekken. Men det var umiskjennelig den rette pusen. Ikke var hun våt, ikke kald, ikke sulten. Så hvilke guddommelige individer som hadde tatt seg av henne, det vet ikke jeg. Men når enden er god, vet du...
onsdag 11. november 2009
Pusegutt
Gårdskatten min, den frie og franke, som gjør akkurat som han vil. Kommer en gang i døgnet for mat, kos og "godt". Ellers vet jeg ikke stort om livet hans. Men jeg ser at han har det godt. Han er veltrent, blank i pelsen, alltid rein og fin og alltid direkte i blikket. Kanskje han har ei reservemamma et annet sted?
Siden Natasjapusen forsvant, har han ikke veket fra min side.
Siden Natasjapusen forsvant, har han ikke veket fra min side.
Pus
Pus var også en særdeles spesiell katt for meg. Han bare kom en dag, og hoppet opp i fanget mitt mens jeg satt ute og røykte. Hver gang jeg var ute denne dagen, så gjentok han sjarmoffensiven. Og så bare ble han hos oss - hos meg. Han var ca 4 mnd da han flyttet inn hos oss.
Det er mange historier om Pus, men de får jeg ta en annen gang. Det tragiske er at han også døde første frostnatta, den 4. desember 2007. Da var han godt 2,5 år gammel. Påkjørt og ille tilredt fant jeg han den 5. desember, på fødselsdagen min. Minnet er sterkt.
Det er mange historier om Pus, men de får jeg ta en annen gang. Det tragiske er at han også døde første frostnatta, den 4. desember 2007. Da var han godt 2,5 år gammel. Påkjørt og ille tilredt fant jeg han den 5. desember, på fødselsdagen min. Minnet er sterkt.
Sorg
Øynene buler av innestengt gråt. Hjertet bevrer. Kroppen er som bly. Jeg har mistet min elskede katt Natasja.
Natasja var babykatten min. Hun fulgte meg overalt. Hun ble bare 8 mnd, født 2. mars, død 10. november (2009). Kun 5 måneder var hun hos meg, men likevel så stor del av livet mitt.
"Natasja", ropte jeg, "nå skal jeg hvile, skal du være med?" På no time kom en rakett opp trappa, hoppa opp i senga til teppet sitt, og låg og venta på meg, liksom sa til meg: "sinke!" Så var det ritualer. Hun la seg på en spesiell måte inn mot meg og presset labbene vekselvis mot ansiktet mitt, slik katter gjør. Godsnakk og kos. Øyenkontakt. Maling og godlyder og lykke. - "Nå må vi sove," sa jeg. Da putla hun seg ned i fotenden av senga, fant knehasene mine og vi sovnet begge to.
"Natasja", sa jeg. Jeg skal jobbe på datamaskinen. Nøstet kom fykende, hoppet opp på databordet, tok et jafs av skjermen til min fryd og forskrekkelse. Stod på deletetasten med labben, og jeg var bare lutter kjærlighet. Under databordet hadde hun en puff. Den forflyttet hun seg til når hun merket på meg at nok er nok.
Når jeg bakoverlent og avslappet såg TV, kom hun opp i fanget mitt. La seg på magen oppå meg så lang hun var, og uttrykte; "Jeg elsker menneskemammaen min" - "Jeg vet at dere mennesker tror at katter ikke kan elske, men dere tar feil". Hver gang hun gjorde dette, tenkte og følte jeg "kan lykken bli større?"
Ei slik lykkestund var det siste jeg såg til Natasjapusen min. Hun gikk ut sammen med Pusegutt og kom aldri hjem igjen.
Natasja var babykatten min. Hun fulgte meg overalt. Hun ble bare 8 mnd, født 2. mars, død 10. november (2009). Kun 5 måneder var hun hos meg, men likevel så stor del av livet mitt.
"Natasja", ropte jeg, "nå skal jeg hvile, skal du være med?" På no time kom en rakett opp trappa, hoppa opp i senga til teppet sitt, og låg og venta på meg, liksom sa til meg: "sinke!" Så var det ritualer. Hun la seg på en spesiell måte inn mot meg og presset labbene vekselvis mot ansiktet mitt, slik katter gjør. Godsnakk og kos. Øyenkontakt. Maling og godlyder og lykke. - "Nå må vi sove," sa jeg. Da putla hun seg ned i fotenden av senga, fant knehasene mine og vi sovnet begge to.
"Natasja", sa jeg. Jeg skal jobbe på datamaskinen. Nøstet kom fykende, hoppet opp på databordet, tok et jafs av skjermen til min fryd og forskrekkelse. Stod på deletetasten med labben, og jeg var bare lutter kjærlighet. Under databordet hadde hun en puff. Den forflyttet hun seg til når hun merket på meg at nok er nok.
Når jeg bakoverlent og avslappet såg TV, kom hun opp i fanget mitt. La seg på magen oppå meg så lang hun var, og uttrykte; "Jeg elsker menneskemammaen min" - "Jeg vet at dere mennesker tror at katter ikke kan elske, men dere tar feil". Hver gang hun gjorde dette, tenkte og følte jeg "kan lykken bli større?"
Ei slik lykkestund var det siste jeg såg til Natasjapusen min. Hun gikk ut sammen med Pusegutt og kom aldri hjem igjen.
søndag 8. november 2009
Oppvekst med to mødre
Jeg ble så lykkelig da jeg i forrige uke såg Schrødingers katt på nrk1, der de hadde et innslag om en større dansk undersøkelse om barns oppvekstvilkår og helse relatert til foreldrenes status (adopterte barn, barn av heterofile, barn av lesbiske, barn av eneforsørgere).
Oppsummeringsvis var konklusjonen at barn av lesbiske kom best ut: De var friskest mentalt, de var mest veltilpassede, de var kort folkelig sagt, glade mennesker.
Jeg ble lykkelig på barnas vegne. Det var så fantastisk godt å få bekreftet at barn av lesbiske ikke lider noen nød, og kan da heller ikke være sykdomsfremkallende stigmatisert, og faktisk kom markant best ut av alle grupper helsemessig (psykisk helse).
Så ble jeg veldig glad på egne vegne. Det var rett og slett en oppreising, for det var ikke bare-bare å være lesbisk og gravid for 23 år siden, slik jeg var.
Dengang var det mange blikk, mange samtaler forstummet når jeg kom, det var mange ikke-tema, slik at selv nære personer presterte å la være å nevne med et eneste ord - i 9 mnd - min tilstand som gravid.
Da jeg hadde født og vel var kommet hjem, ventet det meg en overraskelse i posten. Jeg ble innkalt til det lokale politikontor til avhør fordi jeg hadde nektet å oppgi barnets far. Mitt barn var blitt en politisak. Jeg møtte til avhør, og der grillet to politimenn meg med flåsete og slibrige bemerkninger. Men jeg holdt stand og holdt på min rett til å ikke navngi barnets far. Saken ble henlagt pga bevisets tilstand.
Opp gjennom åra har mange støttet meg, og folk ble vel vant med tingenes tilstand, og de såg nok at vårt barn var friskt og veltilpasset. Men gud nåde hvis hun hadde fått problemer av noen art, da hadde vi fått passet påskrevet. For jeg vet at under den tilsynelatende toleransen sydet mange holdninger og tabuer.
Vel, lykkelig, sa jeg. Den lykken varte til jeg tilfeldigvis kom inn på Schrødinger katts debattforum. Her kunne jeg lese til øyet ble stort og forskrekket, innlegg etter innlegg, hatske, usaklige, grusomme. Mest fra menn, men også kvinner hengte seg på, med Nina Karin Monsen som forbilde,
169 innlegg leste jeg meg gjennom. Og det var forstemmende. Hør nå bare her:
Jeg traff en kveld ei oppegående dame som sa til meg: "Bare ikke prøv å plassere meg i noen fil!" Sånn burde det ha vært. Vi skulle ikke behøvd å være heterofil, homofil eller andre filer. Vi er jo alle genuine, forskjellige mennesker. Det burde vært nok. Men sånn er det ikke, og så lenge undertrykkingen fortsetter, må vi som er litt anderledes markere oss, og da har vi behov for å eksempelvis identifisere oss som lesbiske, lykkelige lesbiske, sterke lesbiske, med friske og veltilpassede barn.
Innslag i Scrødngers katt 29.10.09
Debattsider
Forskningsrapporten
Radioprogram mellom himmel og jord om lesbiske
Oppsummeringsvis var konklusjonen at barn av lesbiske kom best ut: De var friskest mentalt, de var mest veltilpassede, de var kort folkelig sagt, glade mennesker.
Jeg ble lykkelig på barnas vegne. Det var så fantastisk godt å få bekreftet at barn av lesbiske ikke lider noen nød, og kan da heller ikke være sykdomsfremkallende stigmatisert, og faktisk kom markant best ut av alle grupper helsemessig (psykisk helse).
Så ble jeg veldig glad på egne vegne. Det var rett og slett en oppreising, for det var ikke bare-bare å være lesbisk og gravid for 23 år siden, slik jeg var.
Dengang var det mange blikk, mange samtaler forstummet når jeg kom, det var mange ikke-tema, slik at selv nære personer presterte å la være å nevne med et eneste ord - i 9 mnd - min tilstand som gravid.
Da jeg hadde født og vel var kommet hjem, ventet det meg en overraskelse i posten. Jeg ble innkalt til det lokale politikontor til avhør fordi jeg hadde nektet å oppgi barnets far. Mitt barn var blitt en politisak. Jeg møtte til avhør, og der grillet to politimenn meg med flåsete og slibrige bemerkninger. Men jeg holdt stand og holdt på min rett til å ikke navngi barnets far. Saken ble henlagt pga bevisets tilstand.
Opp gjennom åra har mange støttet meg, og folk ble vel vant med tingenes tilstand, og de såg nok at vårt barn var friskt og veltilpasset. Men gud nåde hvis hun hadde fått problemer av noen art, da hadde vi fått passet påskrevet. For jeg vet at under den tilsynelatende toleransen sydet mange holdninger og tabuer.
Vel, lykkelig, sa jeg. Den lykken varte til jeg tilfeldigvis kom inn på Schrødinger katts debattforum. Her kunne jeg lese til øyet ble stort og forskrekket, innlegg etter innlegg, hatske, usaklige, grusomme. Mest fra menn, men også kvinner hengte seg på, med Nina Karin Monsen som forbilde,
169 innlegg leste jeg meg gjennom. Og det var forstemmende. Hør nå bare her:
Alle homser kan dra til helvete. hadde jeg vært barnet til ett homofilt par jeg hadde skutt meg selv. for ikke snakke om all den jævla mobbingen som vil ramme barna??? dette er svaret på hvorfor lesber og homser er egoister. bare fordi de har en kinky sexuel legning betyr vel ikke at folk med en sexuel legning som nekrofili få barn også da? at dere har lyst til å gni musa dere mot hverandre eller putte en kjepp i rompa. det får være deres sak. men ikke bland de stakkars barna inni det.
Dere er sikkert bare en gjeng med homser som ikke tåler litt kritikk!? kan dere ikke skjønne at den sexuelle legningen deres er jo bare groteskt. det er som å si at alkohol ikke er ille. GJØR WEED LOVLIG. Bikkjer.
Neste undersøkelse vi trolig vise at det er enda bedre med tre lesbiske mødre- ja kanskje 10 lesber i stor familie- Slik kan vi fortsette å undersøke og konkludere inntil lesbiske kvinner overtar samfunnet fullstendig- de er jo supermødre i egne øyen- ( om enn blottet for forståelse for at barn trenger sine to foreldre mor og far. Og besteforeldre, mormor og farfar, hele slekta ) Lesbene kjører oss mot et samfunn hvor menn er redusert til en sædskvett, helst på et reagensrør, ferdig til inseminasjon. -Perverst- er ordet.
Homofile,pedofile, du vet aldri hvem de er.Hva med lommemannen,skulle han adoptere barn også???
Hvordan takler disse mannehaterne å få guttebarn? Aborterer de dem, eller lar de dem bli født for å indoktrinere dem i kvinnesaken?
Mannlig frykt???? Jeg er selv kvinne, og jeg synes IKKE at barn skal selges som lekedukker til egoistiske lesbiske par Lesbiske par er blant de største egoistene som finnes, og de bør fratas barna av barnevernet!!Jeg kan bare konkludere på en måte: Altså er tabuene og fordommene fortsatt i full blomst. Og det triste er hvor hatefullt noen presenterer synspunktene sine.
Jeg traff en kveld ei oppegående dame som sa til meg: "Bare ikke prøv å plassere meg i noen fil!" Sånn burde det ha vært. Vi skulle ikke behøvd å være heterofil, homofil eller andre filer. Vi er jo alle genuine, forskjellige mennesker. Det burde vært nok. Men sånn er det ikke, og så lenge undertrykkingen fortsetter, må vi som er litt anderledes markere oss, og da har vi behov for å eksempelvis identifisere oss som lesbiske, lykkelige lesbiske, sterke lesbiske, med friske og veltilpassede barn.
Innslag i Scrødngers katt 29.10.09
Debattsider
Forskningsrapporten
Radioprogram mellom himmel og jord om lesbiske
lørdag 31. oktober 2009
Litt vakker Jærnatur til trøst en kald og guffen høstkveld
Solnedgang over Frøylandsvannet i oktober 2009. Foto: Oddveig Hebnes
torsdag 29. oktober 2009
12-14 timers vakter i helsesektoren
Det er ikke mye jeg reagerer så mye på som det arbeidstakere og arbeidsgivere nå holder på med i helsesektoren. Det jeg tenker på er snikinnføringen av 12 - 14 timers vakter.
I 5o år har vi jobbet for å få kortere arbeidstid, noe som vil si mer tid hjemme med familie, barn, samboer eller eldre. Kvalitetstid som vi allerede har for lite av. Og jeg kjøper ikke argumentet om at vi får mer fritid med 14 timers vakter. Det argumentet holder bare ikke, noe jeg skal prøve å argumentere for nedenfor.
Da jeg startet min yrkekarriere i 1973, hadde vi en del 12 timers vakter. Vi var jo unge, så det gikk på et vis, men da alle helger (annen hver helg) var med lange vakter, så orket vi ingenting annet enn å arbeide, vår ungdom til tross. Så arbeidshelgene var uten vennekontakt, uten familiekontakt. Det var jobb og sov, for arbeidet vårt, som var med tungt hjelpetrengende psykisk utviklingshemmede krevde alt. Når vi gjennom 12 timer var den som skule ta initiativ, stelle, pleie, mate, gå tur, løfte, trøste, roe, overbevise, synge for, etc. etc., så var vi helt pumpa på mellommenneskelig kontakt. Da hadde vi bare rom for egenpleie og ro og ettertanke. Og da var vi som sagt 18. Hvis jeg tenker på å gjøre det samme idag, som 55 åring, så mister jeg helt pusten. Hvor manger dager hadde jeg måttet hvile etter ei slik helg, da????
Jamen, det er jo frivillig, sier mange. Og alle trenger jo ikke arbeide sånn. Syns jeg ser, sier nå jeg. Hvis arbeidsgiver finner ut at det var greie ordninger, så sitter vi aldeles i baret. Og hvis noen skal gå sånn og noen sånn, skal det da være A-lag og B-lag på arbeidsplasser. Og vil de som klarer gå 14 timer være doddelt så gode som de som orker 7 timer?
Egentlig så jobber jo både kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen for 6 timers dagen. Nettopp med den begunnelsen jeg nevnte ovenfor, at vi skal ha mer både overskudd og tid til dem hjemme, nettverket vårt, de vi bryr oss om. Å snakke om 12-14 timers dager er en hån og en bakstreversk ide, som noen må begynne å protestere på. Og vi som har slike synspunkter må stå på og hevde argumentene våre, for kreftene som jobber mot fleksible, flytende arbeidstider, på liknende vis som ansettelser har blitt flytende og uten konturer med sterke innslag av trynetillegg, gjør seg serkt gjeldende for tiden.
Heldigvis har arbeiderbevegelsen satt seg til motmæle, noe jeg håper de holder fast ved. For hvis yrkessjåfører trenger hvile hver 4. time, så trenger ikke vi, helsearbeidere, noe mindre hviletid. Vi rår over andres helse, lykke og velbefinnenhet. Mennesker er dypt avhengige av oss. Og da skal de få noe annet enn et personale som har 14 timers vakter.
I 5o år har vi jobbet for å få kortere arbeidstid, noe som vil si mer tid hjemme med familie, barn, samboer eller eldre. Kvalitetstid som vi allerede har for lite av. Og jeg kjøper ikke argumentet om at vi får mer fritid med 14 timers vakter. Det argumentet holder bare ikke, noe jeg skal prøve å argumentere for nedenfor.
Da jeg startet min yrkekarriere i 1973, hadde vi en del 12 timers vakter. Vi var jo unge, så det gikk på et vis, men da alle helger (annen hver helg) var med lange vakter, så orket vi ingenting annet enn å arbeide, vår ungdom til tross. Så arbeidshelgene var uten vennekontakt, uten familiekontakt. Det var jobb og sov, for arbeidet vårt, som var med tungt hjelpetrengende psykisk utviklingshemmede krevde alt. Når vi gjennom 12 timer var den som skule ta initiativ, stelle, pleie, mate, gå tur, løfte, trøste, roe, overbevise, synge for, etc. etc., så var vi helt pumpa på mellommenneskelig kontakt. Da hadde vi bare rom for egenpleie og ro og ettertanke. Og da var vi som sagt 18. Hvis jeg tenker på å gjøre det samme idag, som 55 åring, så mister jeg helt pusten. Hvor manger dager hadde jeg måttet hvile etter ei slik helg, da????
Jamen, det er jo frivillig, sier mange. Og alle trenger jo ikke arbeide sånn. Syns jeg ser, sier nå jeg. Hvis arbeidsgiver finner ut at det var greie ordninger, så sitter vi aldeles i baret. Og hvis noen skal gå sånn og noen sånn, skal det da være A-lag og B-lag på arbeidsplasser. Og vil de som klarer gå 14 timer være doddelt så gode som de som orker 7 timer?
Egentlig så jobber jo både kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen for 6 timers dagen. Nettopp med den begunnelsen jeg nevnte ovenfor, at vi skal ha mer både overskudd og tid til dem hjemme, nettverket vårt, de vi bryr oss om. Å snakke om 12-14 timers dager er en hån og en bakstreversk ide, som noen må begynne å protestere på. Og vi som har slike synspunkter må stå på og hevde argumentene våre, for kreftene som jobber mot fleksible, flytende arbeidstider, på liknende vis som ansettelser har blitt flytende og uten konturer med sterke innslag av trynetillegg, gjør seg serkt gjeldende for tiden.
Heldigvis har arbeiderbevegelsen satt seg til motmæle, noe jeg håper de holder fast ved. For hvis yrkessjåfører trenger hvile hver 4. time, så trenger ikke vi, helsearbeidere, noe mindre hviletid. Vi rår over andres helse, lykke og velbefinnenhet. Mennesker er dypt avhengige av oss. Og da skal de få noe annet enn et personale som har 14 timers vakter.
mandag 26. oktober 2009
Normal du? - En hymne til natten
Hvorfor er du oppe om dagen og sover om natten? Er du sikker på at det er sunt for deg? Det er jo så bråkete om dagen. Hjerneforskerne sier det påvirker oss negativt.
For lysømfintlige, støyømfintlige og impulsømfintlige mennesker er dagen til besvær. Om dagen presser alle lydene, inntrykka og gjøremåla på. En skulle ha ryddet, vasket, tørket støv, vasket vinduer, rakt i hagen. Om natten dekker mørket alle spor, støv legger seg til ro, fargene viskes ut, sjelen flater ut og faller til ro. Til og med den underliggende depresjonen gir litt tål om natten. Den har ikke så mye å deppe på om natten, og kanskje den også blir mer avslappet da. For om natten er det bare en selv, tankene og mørket, evt. PCen og en TV med blått lys i bakgrunnen. Og så selvsagt lillepusen med kjærlig blikk og myke bevegelser. Han har også nattsjel.
Så er du nå så sikker på at det er godt for deg å sove vekk natten?
søndag 25. oktober 2009
Bloggingens kunst
Har nå tenkt å lære meg bloggingens kunstart. Er det forresten en kunstart? Eller er det bare løse ord i løse luften? På www. Flyktig som alt på nett - som menneskene også idag. Vel, da får jeg svare med samme mynt og henge med, etter beste evne, nå altså også på bloggingens kunst.
Som en innledning til bloggen min, som en slags presentasjon av noe som er meg, vil jeg sette inn et innlegg jeg tidligere har skrevet:
HVERDAGSPOLITIKK
Når det gjelder politikk har jeg alltid følt meg litt på sidelinjen. Jeg har ikke følt meg rettroende nok, bevisst nok eller flink nok. Dette til tross for at jeg i snart en menneskealder har vært både feministisk aktivist, lesbisk aktivist og ellers opptatt av arbeidstakers rettigheter og andre gruppers rettigheter. Når jeg sier aktivist, så mener jeg hverdagsaktivist vel og merke. Aktivist sånn i det små: Et drypp her og et drypp der, ved å delta i diskusjoner, hevde meninger, kanskje skrive litt. Men alt vel og merke i det små i hverdagen, fordi jeg brenner for saker.
Og er så dette lille som jeg beskriver politikk / politisk arbeide? Eller er politisk arbeide bare å høytsvevende legge ut om, eller være nitidig rettroende overfor, politiske systemer, tenkere eller ideologier?
Selv mener jeg at det også er politikk å i hverdagen leve etter det en tror på og å snakke med dem en omgås om det en er opptatt av. Folka jeg tenker på, er dem på jobben, familie og venner, omgangs-krets, frisøren, mannen på verkstedet, osv. Her er mange anledninger til å dele meninger – eller å konfrontere meninger - om det er ønskelig. Her er videre flust av ting å snakke om, og en haug av høve til å påvirke andre i den retning en tror på. Og da er en vel en slags politiker – hverdagspolitiker i alle fall - som snakker hverdagspolitikk.
Som en innledning til bloggen min, som en slags presentasjon av noe som er meg, vil jeg sette inn et innlegg jeg tidligere har skrevet:
HVERDAGSPOLITIKK
Når det gjelder politikk har jeg alltid følt meg litt på sidelinjen. Jeg har ikke følt meg rettroende nok, bevisst nok eller flink nok. Dette til tross for at jeg i snart en menneskealder har vært både feministisk aktivist, lesbisk aktivist og ellers opptatt av arbeidstakers rettigheter og andre gruppers rettigheter. Når jeg sier aktivist, så mener jeg hverdagsaktivist vel og merke. Aktivist sånn i det små: Et drypp her og et drypp der, ved å delta i diskusjoner, hevde meninger, kanskje skrive litt. Men alt vel og merke i det små i hverdagen, fordi jeg brenner for saker.
Og er så dette lille som jeg beskriver politikk / politisk arbeide? Eller er politisk arbeide bare å høytsvevende legge ut om, eller være nitidig rettroende overfor, politiske systemer, tenkere eller ideologier?
Selv mener jeg at det også er politikk å i hverdagen leve etter det en tror på og å snakke med dem en omgås om det en er opptatt av. Folka jeg tenker på, er dem på jobben, familie og venner, omgangs-krets, frisøren, mannen på verkstedet, osv. Her er mange anledninger til å dele meninger – eller å konfrontere meninger - om det er ønskelig. Her er videre flust av ting å snakke om, og en haug av høve til å påvirke andre i den retning en tror på. Og da er en vel en slags politiker – hverdagspolitiker i alle fall - som snakker hverdagspolitikk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
