Flere kattebilder

Gode pusevenner

Nattefreden har senket seg

Til og med kattene mine har gått til ro.

Kanskje på tide at også jeg finner loppekassen!!!

Strandtur 21. oktober 2009

Oisann

Jeg fikk plutselig så mange ideer. De bare hoppet og spratt og rant ut av hodet mitt. Så jeg sprang ut på kjøkkenet for å finne kladdeblokka som jeg visste skulle ligge attmed medisinene.

Oisann, gjett hva jeg fant ut. Jeg hadde jo glemt å ta dagens dose med medisiner. Oisann: Ideene skrumpa. Levra hosta. Nevroner i fullt firsprang stoppet i spranget: Hva blir det til?

Javel, da. For husfredens skyld, da. "Men eg lige de ikje." Ikke bivirkningene i alle fall. Og absolutt ikke den begrensende effekten.

Gnnn.

Svar på tiltale

Når svigersønnen begynner å fingle, trykke, klemme, snu, gnure - på småtinga mine - hoster jeg irritert ut: ADHD!! Gjensvaret er raskt og kontant: BIPOLAR!!

Mer trenger vi ikke si, bare le godt til hverandre.

Våg å være forskjellig

Illustrasjon lånt fra http://www.forskjellig.net/

Om scenariene: "Opplevelser på grensen"

Du lurer kanskje på hvordan jeg har klart å beskrive symptomer og opplevelser såpass nøyaktig, hvis jeg var så dårlig som jeg påstår.
Ikke fortvil, det lurer jammen jeg også på. Litt minner fra opplevelsene har jeg nok, men da mest i kategorier som grusomt, forferdelig, utålelig, uforståelig, vondt (altså følelsesminner). De mer detaljerte beskrivelsene stammer fra små lapper som jeg hadde skrevet under mine verste perioder. På lappene stod det en dato og for eksempel "helvetes lege", "piggtråd". Eller "metallsmak", "tomme snakkebobler". "Imusatlyder", "kakerlakker", etc. etc. Alle lappene var samlet i en konvolutt som jeg fant flere år senere, og da var jeg blitt i stand til å gå mer inn i hendelsene, følelsene og episodene, slik at det kunne bli en historie utav det.
Så minner, huskelapper og siden en evne til å skrive, har gjort at jeg har klart å sette sammen ord, følelser, tanker, oppleveler - til små episoder med noenlunde sammenheng og mening i.

Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.

Opplevelser på grensen. Scenarie 2.

Året er 1993 og jeg er innlagt på psykiatrisk avdeling med mange og urovekkende symptom.

Hjernen går på høygir
Det gnistrer og spraker i hodet mitt. Jeg formelig kjenner hvordan impulsene løper løpsk. Det kjennes som kraftige, elektriske utladninger.
Ut av munnen min kommer kaskader av ord. Lange setninger, lange beretninger, en strøm av ord. Ordstrømmen er springende og det har liten sammenheng med det jeg tror er meg. Om likt og ulikt handler orda om. Det er assosiasjoner som tar sine egne veier. Ord danner setninger om ting jeg ikke vet at jeg har tenkt på. Kroppen er gira, urolig, rastløs. Bevegelser styrer seg selv og oppleves å komme fra de elektriske utladningene i hjernen. Jeg kan ikke slappe av. Men jeg blir så sliten, så sliten.


Jeg har besøk og vi går att og fram. Alt er usammenhengende. Jeg går bare på siden av meg selv og hører på ordstrømmen av fremmede tanker.


Heldigvis er Astrid sykepleier, så hun forstår nok. Astrid har med korg med kaffe, kaker, servietter og blomster. Hun pusler med sakene sine. De praktiske gjøremåla beroliger meg. Hun lytter til meg. Hun spør ingen dumme spørsmål. Vi drikker kaffe og spiser kake og jeg føler meg godtatt. Jeg skal aldri glemme henne for dette.

Foto: anderani http://www.flickr.com/photos/anderani/2676301386/sizes/o/

Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.

Mine kjære

Jeg er syk og syns litt synd på meg selv innimellom. Men så har jeg mine kjære som kommer på besøk, hjelper meg med husvask, og ellers alltid er tilgjengelige. Håper jeg ikke "bruker dem opp". Det vil jeg absolutt ikke.

Opplevelser på grensen. Scenarie 1.

Å være psykisk syk - for ikke å snakke om å være innlagt på psykiatrisk pga. psykisk sykdom - har vært befengt med skam, fordommer og uvitenhet, og de psykiske symptomene har vært den sykes unevnelige, private hemmeligheter. Den psykiatriske institusjon har avspeilet disse grunnholdninger og har vært et lukket og tabubelagt system.
Det er ikke sånn nå, sier du. Jo, faktisk, sier jeg, og bygger dette på egne erfaringer, selv om enkelte symptom riktignok har blitt litt mer "stuereine" med åra.
Vi har likevel langt igjen til full åpenhet, forståelse og toleranse. For å være med på å spre kunnskap og positive holdninger om psykisk sykdom, har jeg bestemt meg for å dele med meg noen personlige opplevelser, som jeg har kalt "opplevelser på grensen". Her kommer første del i den planen.

Jeg sitter sammen med en nær person og drikker ettermiddagskaffe attmed peisen. Det er i skumringstimen, og vi har tent et lite lys på bordet mellom oss. Stemningen er god og sval, og jeg liker meg her jeg sitter.
Da kommer det plutselig snikende igjen, denne nummenheten og prikkingen i kroppen. Jeg kjenner at armene og beina blir vâlne og vanskelige å styre. Det prikker og prikker rundt omkring på huden, først ganske svakt, så sterkere og sterkere etter hvert. Jeg prøver å følge med i samtalen, men de fremmede kroppsfølelsene bare øker, og jeg blir tørrere og tørrere i munnen - til alt til slutt bare smaker metall.
Jeg føler meg tilslutt innpakket i bomull-piggtråd, og jeg må ta sats for å få kroppen til å lystre. Og jeg blir mer og mer redd, for nå klarer jeg nesten ikke se min samtalepartner, selv om han sitter ganske nær meg på den andre siden av bordet.
Synet dimmes mer, og jeg må virkelig streve for ikke å gli inn i den totale blindhet. Alt jeg ser er skoddete, tåkete, dimt. Ingenting har konturer, jeg kan ikke se hvor ting begynner og hvor de slutter.
Tilslutt klarer jeg heller ikke høre hva som sies. Jeg kan skimte at den andre henvender seg til meg, men hører ikke hva han sier. Jeg ser bare åpne gap, og det som kommer ut, er tomme snakkebobler.
Det er etter hvert som en tegnefilm uten lyd der de tomme snakkeboblene og de store munnene blir større og større uten at jeg klarer dekode signalene. Når så min egen munn blir tørr og vâlen, og tunga så tjukk som et oppblåst kjøttstykke, klarer jeg heller ikke produsere de rette lyder som jeg vet skal danne ord. Katastofen er fullstendig!

Dette er illustrasjoner på psykiske symptom / psykisk sykdom.
Hvem kan ikke føle seg rusten og litt vasete av og til? Verre blir det hvis festet glipper helt. Hvis ankeret ligger igjen på land og en selv virvler i det opprørte havet.
Slik føles det å være alvorlig psykisk syk eller psykotisk. Det er slike følelser og opplevelser ovenforstående innlegg handler om. (Flere innlegg vil komme. Disse vil bli samlet under etiketten: Scenarier: Opplevelser på grensen.)

Er vi mannehatere?

Når folk snakker og radler, som vi sier på Jæren, høres det ut som alle lesbiske er mannehatere. Pr definisjon fordi en er lesbisk. Absolutt fordi en er lesbisk. Uomtvistelig. Det samme gjelder forøvrig kvinnesakskvinner og Ottarmedlemmer - heldigvis får nå jeg si - så er vi ikke alene.
Men er nå dette sant? Selv har jeg hørt denne påstanden så ofte at jeg nesten på egne vegne har trodd at det er sant. Så blir jeg ganske overrasket når jeg er på besøk hos svigersønnen på arbeidsplassen hans og befinner meg ganske så vel over en kopp kaffe med alle hans mannlige kollegaer. Jeg til og med flørter, sier svigersønnen.
Eller overraskelsen er ikke mindre når jeg får besøk av de voksne "barna mine" og de har med mannlige venner, og drøsen går lett og fint og til og med dypsindig.
Jeg opplevde også nettopp å være på fest med de unge. Der var 15 unge mennesker, og så gamle meg. Og en stor overvekt av menn. Festen var strålende, og jeg hadde gode samtaler med i alle fall seks av de unge mennene.
Hmm. Jeg må visst revurdere det der med mannehater.

Det jeg derimot absolutt ikke fikser, er hvis vi er ute en jentegjeng, og gamle griser (les menn), henger over bordet vårt og liksom skal redde oss fra jenteensomheten. Menn som sikler over synet av to lesbiske er slett ikke noe bedre. Sikkelet har i alle fall ikke noe med respekt å gjøre.
Heller ikke autoritære menn kan jeg tåle. Eller menn i ledende stillinger som bruker maktspråk og hersketeknikker, eller som så tydelig ikke har fått jobben av annen begrunnelse enn at de er menn - i alle fall ikke med begrunnelsen dyktighet.
Men er dette siste som jeg nevner, å være mannehater? Det dreier seg vel mer om å ikke finne seg i undertrykking og trakkassering. Om det er menn som ofte utfører slike handlinger, kan forhåpentligvis være tilfeldig? Eller det er å håpe at det tilhører en utdøende mannerolle?

Hmm. Så da kan jeg vel konkludere med at jeg ikke er en mannehater. Så fint, da.

Homofili på dagsordenen

Går man inn i begrepet homofili, så skjuler det seg mange personlige skjebner og historier.

1973: Jeg var 18 og hadde gått gjennom 12 års skolegang uten at noen hadde nevnt begrepet homoseksuell, som det hette den gang, med et eneste ord!!! Lesbisk var et enda mer ikke-eksisterende begrep. Kvinner hadde jo ikke seksualitet i borgerskapet.

1974: To menn ble sagt opp og fjernet fra arbeidsplassen min fordi de var homofile. Ingen visste noe!!

1975: Jeg hadde ny jentekjæreste – den første. P.g.a. situasjonen i samfunnet og på arbeidsplassen vår, flyttet vi ikke sammen. Vi hadde hver vår hybelleilighet, og utpå morgenkvisten putlet jeg meg bort til mitt eget krypinn. Hver natt gjentok dette seg.

1976: Kjæresten min og jeg har flyttet sammen, og er ikke helt skjulte lesbiske. Men heller ikke helt åpne. For å ikke provosere allmennheten, kysser vi hverandre farvel før vi går ut ytterdøra. For ute i verden må vi ikke provosere og vise vår kjærlighet. Det er forbudt.

Slik kunne jeg ha fortsatt, side opp og side ned. Og selv om det i dag er større åpenhet og toleranse overfor homofile og lesbiske, så er det langt igjen til at homofili ses på som et naturlig innslag i menneskelig variasjon. Å tro at den gryende toleransen vi i dag ser overfor homofile / lesbiske har 

kommet av seg selv, er historieløst. Det har vært mange kamper, mange tårer, mange nederlag, men også seiere.

Offentlige personer som på forskjellig vis har stått fram for homosaken, har vært særdeles viktige. Som Karen-Christine Friele, Wenche Lowzow, Liv Finnstad, for å nevne noen fra ”gamle” dager. Videre Erling Lae, Anne Holt og Per Kristian Foss i nyere tid. At kjente / offentlige personer er åpne homofile er viktig for at også homofile skal få rollemodeller. Videre har det betydning for ens identitet som homofil at det finnes andre i samme gruppe. Til slutt er det viktig for å ha en trygghet for at det finnes mennesker som vil jobbe for homopolitiske saker som en selv brenner for.

Politiske partier og organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet mot større frihet for undertrykte grupper. I homokampen har det i min levetid handlet om å avkriminalisere homofili (1972) og å fjerne diagnosestempelet [1] – til nå i ny tid å tillate partnerskap og giftermål og assistert befruktning for lesbiske par (2009).

Partiet Rødt (og RV før det) har alltid hatt en klar profil i synet på homofile. Holdninger som uttrykkes er  støtte, inkludering og samarbeid. Representanter fra Rødt (og RV) utad, har vært fra Liv Finnstad  på tidlig 1980 tall, til Torstein Dale, leder av Rødt,  nå i 2009. Disse personene, sammen med et rødt partipolitisk program, har satt homofili på dagsordenen i det offentlige politiske liv.

---

[1] Homofili var klassifisert som en psykiatrisk diagnose til 1977.

Katten som stod opp fra de døde

Etter 3 døgn og mye sorg, hang plutselig den lille Natasjapusen på vinduet. Han rakk så vidt opp til å få rope med den tynne stemmen sin inn vindussprekken. Men det var umiskjennelig den rette pusen. Ikke var hun våt, ikke kald, ikke sulten. Så hvilke guddommelige individer som hadde tatt seg av henne, det vet ikke jeg. Men når enden er god, vet du...

Pusegutt

Gårdskatten min, den frie og franke, som gjør akkurat som han vil. Kommer en gang i døgnet for mat, kos og "godt". Ellers vet jeg ikke stort om livet hans. Men jeg ser at han har det godt. Han er veltrent, blank i pelsen, alltid rein og fin og alltid direkte i blikket. Kanskje han har ei reservemamma et annet sted?
Siden Natasjapusen forsvant, har han ikke veket fra min side.

Pus

Pus var også en særdeles spesiell katt for meg. Han bare kom en dag, og hoppet opp i fanget mitt mens jeg satt ute og røykte. Hver gang jeg var ute denne dagen, så gjentok han sjarmoffensiven. Og så bare ble han hos oss - hos meg. Han var ca 4 mnd da han flyttet inn hos oss.
Det er mange historier om Pus, men de får jeg ta en annen gang. Det tragiske er at han også døde første frostnatta, den 4. desember 2007. Da var han godt 2,5 år gammel. Påkjørt og ille tilredt fant jeg han den 5. desember, på fødselsdagen min. Minnet er sterkt.

Sorg

Øynene buler av innestengt gråt. Hjertet bevrer. Kroppen er som bly. Jeg har mistet min elskede katt Natasja.
Natasja var babykatten min. Hun fulgte meg overalt. Hun ble bare 8 mnd, født 2. mars, død 10. november (2009). Kun 5 måneder var hun hos meg, men likevel så stor del av livet mitt.
"Natasja", ropte jeg, "nå skal jeg hvile, skal du være med?" På no time kom en rakett opp trappa, hoppa opp i senga til teppet sitt, og låg og venta på meg, liksom sa til meg: "sinke!" Så var det ritualer. Hun la seg på en spesiell måte inn mot meg og presset labbene vekselvis mot ansiktet mitt, slik katter gjør. Godsnakk og kos. Øyenkontakt. Maling og godlyder og lykke. - "Nå må vi sove," sa jeg. Da putla hun seg ned i fotenden av senga, fant knehasene mine og vi sovnet begge to.
"Natasja", sa jeg. Jeg skal jobbe på datamaskinen. Nøstet kom fykende, hoppet opp på databordet, tok et jafs av skjermen til min fryd og forskrekkelse. Stod på deletetasten med labben, og jeg var bare lutter kjærlighet. Under databordet hadde hun en puff. Den forflyttet hun seg til når hun merket på meg at nok er nok.
Når jeg bakoverlent og avslappet såg TV, kom hun opp i fanget mitt. La seg på magen oppå meg så lang hun var, og uttrykte; "Jeg elsker menneskemammaen min" - "Jeg vet at dere mennesker tror at katter ikke kan elske, men dere tar feil". Hver gang hun gjorde dette, tenkte og følte jeg "kan lykken bli større?"
Ei slik lykkestund var det siste jeg såg til Natasjapusen min. Hun gikk ut sammen med Pusegutt og kom aldri hjem igjen.

Oppvekst med to mødre

Jeg ble så lykkelig da jeg i forrige uke såg Schrødingers katt på nrk1, der de hadde et innslag om en større dansk undersøkelse om barns oppvekstvilkår og helse relatert til foreldrenes status (adopterte barn, barn av heterofile, barn av lesbiske, barn av eneforsørgere).
Oppsummeringsvis var konklusjonen at barn av lesbiske kom best ut: De var friskest mentalt, de var mest veltilpassede, de var kort folkelig sagt, glade mennesker.
Jeg ble lykkelig på barnas vegne. Det var så fantastisk godt å få bekreftet at barn av lesbiske ikke lider noen nød, og kan da heller ikke være sykdomsfremkallende stigmatisert, og faktisk kom markant best ut av alle grupper helsemessig (psykisk helse).
Så ble jeg veldig glad på egne vegne. Det var rett og slett en oppreising, for det var ikke bare-bare å være lesbisk og gravid for 23 år siden, slik jeg var.
Dengang var det mange blikk, mange samtaler forstummet når jeg kom, det var mange ikke-tema, slik at selv nære personer presterte å la være å nevne med et eneste ord - i 9 mnd - min tilstand som gravid.
Da jeg hadde født og vel var kommet hjem, ventet det meg en overraskelse i posten. Jeg ble innkalt til det lokale politikontor til avhør fordi jeg hadde nektet å oppgi barnets far. Mitt barn var blitt en politisak. Jeg møtte til avhør, og der grillet to politimenn meg med flåsete og slibrige bemerkninger. Men jeg holdt stand og holdt på min rett til å ikke navngi barnets far. Saken ble henlagt pga bevisets tilstand.
Opp gjennom åra har mange støttet meg, og folk ble vel vant med tingenes tilstand, og de såg nok at vårt barn var friskt og veltilpasset. Men gud nåde hvis hun hadde fått problemer av noen art, da hadde vi fått passet påskrevet. For jeg vet at under den tilsynelatende toleransen sydet mange holdninger og tabuer.
Vel, lykkelig, sa jeg. Den lykken varte til jeg tilfeldigvis kom inn på Schrødinger katts debattforum. Her kunne jeg lese til øyet ble stort og forskrekket, innlegg etter innlegg, hatske, usaklige, grusomme. Mest fra menn, men også kvinner hengte seg på, med Nina Karin Monsen som forbilde,
169 innlegg leste jeg meg gjennom. Og det var forstemmende. Hør nå bare her:

Alle homser kan dra til helvete. hadde jeg vært barnet til ett homofilt par jeg hadde skutt meg selv. for ikke snakke om all den jævla mobbingen som vil ramme barna??? dette er svaret på hvorfor lesber og homser er egoister. bare fordi de har en kinky sexuel legning betyr vel ikke at folk med en sexuel legning som nekrofili få barn også da? at dere har lyst til å gni musa dere mot hverandre eller putte en kjepp i rompa. det får være deres sak. men ikke bland de stakkars barna inni det.

Dere er sikkert bare en gjeng med homser som ikke tåler litt kritikk!? kan dere ikke skjønne at den sexuelle legningen deres er jo bare groteskt. det er som å si at alkohol ikke er ille. GJØR WEED LOVLIG. Bikkjer. 

Neste undersøkelse vi trolig vise at det er enda bedre med tre lesbiske mødre- ja kanskje 10 lesber i stor familie- Slik kan vi fortsette å undersøke og konkludere inntil lesbiske kvinner overtar samfunnet fullstendig- de er jo supermødre i egne øyen- ( om enn blottet for forståelse for at barn trenger sine to foreldre mor og far. Og besteforeldre, mormor og farfar, hele slekta ) Lesbene kjører oss mot et samfunn hvor menn er redusert til en sædskvett, helst på et reagensrør, ferdig til inseminasjon. -Perverst- er ordet.

Homofile,pedofile, du vet aldri hvem de er.Hva med lommemannen,skulle han adoptere barn også???

Hvordan takler disse mannehaterne å få guttebarn? Aborterer de dem, eller lar de dem bli født for å indoktrinere dem i kvinnesaken?

Mannlig frykt???? Jeg er selv kvinne, og jeg synes IKKE at barn skal selges som lekedukker til egoistiske lesbiske par Lesbiske par er blant de største egoistene som finnes, og de bør fratas barna av barnevernet!!

Jeg kan bare konkludere på en måte: Altså er tabuene og fordommene fortsatt i full blomst. Og det triste er hvor hatefullt noen presenterer synspunktene sine.
Jeg traff en kveld ei oppegående dame som sa til meg: "Bare ikke prøv å plassere meg i noen fil!" Sånn burde det ha vært. Vi skulle ikke behøvd å være heterofil, homofil eller andre filer. Vi er jo alle genuine, forskjellige mennesker. Det burde vært nok. Men sånn er det ikke, og så lenge undertrykkingen fortsetter, må vi som er litt anderledes markere oss, og da har vi behov for å eksempelvis identifisere oss som lesbiske, lykkelige lesbiske, sterke lesbiske, med friske og veltilpassede barn.

Innslag i Scrødngers katt 29.10.09

Debattsider

Forskningsrapporten

Radioprogram mellom himmel og jord om lesbiske