lørdag 25. september 2010

Fototur til Sola

Jeg vil på fototur, kom jeg plutselig på en dag. Pakket en sekk i en fart, grabba med meg fotoustyret, og kjørte avgårde.

Men søren, det var jo ikke egentlig noe fotovær... Grått, yr, midt i dagen. Ikke noe var spesielt. Men, men, tenkte jeg: Alt vær er fotovær. Det er vel noe vakkert med dette været også. Det eineste jeg imidlertid såg som kunne være litt spesielt, var at horisonten var svakt, svakt, svakt rosa. Får se om fotoutstyret klarer fange det, da tenkte jeg.

Da jeg kom til Sola, som var målet, striregna det. Men jeg tok da noen bilder. Konklusjonen er nok at neste fototur skal jeg tenke meg bedre om mht tid på døgnet og vær, men er her nå likvel et par bilder:








fredag 24. september 2010

Tidenes husmorflause

Idag har jeg klart å prestere noe jeg vil kalle tidenes husmorflause. Alt som kunne gå galt gikk galt, fra oversvømmelse på kjøkkenet, feilkobling av ustyr, ødelagte glassflasker (vel, korker, da). Men la meg ta det hele fra starten:





Det var en god dag og akkurat den rette dagen til å safte på, syntes jeg. Så jeg tok opp fra frysa 4,5 kg deilige solbær som jeg hadde fått av min far. Jeg henta saftkokeren på loftet, fant fram flasker og alle ting som skulle være med på saftinga. Ingenting overlatt til tilfeldigheter. En riktig god husmor, tenkte jeg.

Jeg studerte saftkokeren og leste bruksanvisningen nesten i filler. For det var et eller annet jeg ikke forstod.


På tegningen var det en tut som pekte opp. Denne fant ikke jeg på mine gryter. I mine gryter var det en tut som pekte ned. Her må det mangle en del, tenkte jeg, og freste rundt i huset. Men jeg fant ingenting, og jeg var egentlig helt sikker på at alle deler var med, for jeg hadde selv vasket utstyret sist jeg hadde safta (Den gangen alt gikk godt.). Javel, så er det jeg som ikke kan lese arbeidstegninger, tenkte jeg, og satte kokeren på med vann nederst og bær øverst. Blanda med sukker forståes. Alt skulle gjøres riktig og vienskapelig. Men hvor i hekkan skal safta være, streifet en tanke sånn veldig fort forbi. Det er vel et sted som ikke jeg sorstår, svarte jeg stemmen.

Jeg prøvde å gjøre alt som det stod skrevet. Glad og fornøydd tenkte jeg at nå er det kun 2 timer, så har jeg den mest fantastiske solbærsaft å leske meg med.

Skår i gleden ble det da jeg klarte å ødelegge korkene på mine dyrt kjøpte kule flasker. Kunne jeg vite at de ikke tålte 100 grader i steikeovnen. De var forsyne meg av PLASSSSST!!! Jeg stod og såg på det begredelige synet med smelta hvite klumper som en gang var søte korker. Men jeg lot meg ikke kue av litt motgang. En ringerunde avklarte ar Europris hadde korker, og jeg rakk akkurat butikken før de stengte hvis jeg bare heiv meg i bilen.

Som sagt, dagen var god, så jeg heiv meg i bilen, fikk kjøpt vinkorker (det var det de hadde), og en mystisk "korkemaskin". Jeg forstod ikke i butikken hvordan den virka, men det kommer vel til meg, tenkte jeg. Freste hjem, såg til safta. Rart så lite det koker, tenkte jeg, og satte opp dampen.

Nå har jeg kontroll igjen, mente jeg, og gikk inn i stova og såg på dagsrevyen. Men så kom jeg på at jeg kunne jo øve meg på korking mens jeg venta på bærkoka. Men her slo det feil igjen. Dvs alt var feil. Flaskene var for små, korkene for store, og den der korkemaskinen forstod jeg ikke bæra av. Og du skal vite at jeg prøvde. Oppned. nedopp. Utinn. Innut. Jeg kunne tross alt ikke vrenge metalldingsen med innsida ut. Så da jeg hadde prøvd alle de foran nevnte varianter, så ga jeg opp. Ja, ja. Spikke kork, det er sikkert fint. Og jeg spikka og dypte og spikka igjen. Korkene skulle "svelle" i 70 graders vann i 10 minutter, ser du. Ja, ja. Himgjort. Såg ikke særlig profft ut. Men det glemmer jeg når bare safta kommer, nynnet jeg.

For piffen var ikke gått ut av meg enda. Må tåle litt motgang. Jeg finner jo løsninger, så det blir nok bra til slutt. Jeg såg på klokka og bestemte at nå var tiden inne til å høste saft. Jeg rigget meg til med dampkokt flaske nedi ei bøtte som stod i arbeidshøyde for å få til den irriterende klemma på saftkokeren. Den ville liksom ikke lye. 

Jeg drog litt i gryta for en stilling som var best mulig tilpassa stillaset med krakk, bøker, bøtte. Og det var da det skjedde. Det som ikke skal skje. Det som ikke må skje:

Det rant solbærsaft fra everywhere. Store dammer på komfyren, store dammer på gulvet. Inni komfyren, på sidene av komfyren, bak komfyren. Og jeg kunne ingenting annet gjøre enn å tappe saft og late som ingenting. For nå begynte en tanke å demre for meg, men det var for utrolig til å kunne være sant. Så jeg tappet og skrevde, og dytta metervis med kjøkkenrullpapir oppi elendigheten innimellom. Ikke særlig elegant 50 tallshusmor i alle fall. Hvis hår kan stå opp, så gjorde det nok det på meg nå.

Vel, for å gjøre en langt historie litt kortere. Jeg hadde utelatt gryta som skulle være under dampkokeren med kokende vann i. Ikke rart at jeg ikke fant delen som mangla. Det var utenom utstyret. I tillegg. Hvem kunne vite det. Så jeg kokte vann for å produsere damp i det samme rom som safta kom ned i. Det måtte jo gå galt til slutt.

Ja, ja. Etter å ha tappet all saft og vel så det. Starta jeg prosjekt regngjøre komfyr. Og jeg lyger ikke hvis jeg sier 4 doruller, ørten x 10 engangskluter, og så resten med vanlige husholdningsfiller. Jeg måtte demontere komfyren. Og flytte den langt ut på gulvet. Men sånn noenlunde ble det til slutt. Eneste er gulvet som er intenst solbærfarga. Et stort felt. Jeg orka ikke se på det, så jeg la noen aviser oppå. De ligger der enda, og får nok ligge til jeg har klart å tenke ut noe lurt.

Det ble saft, om enn ikke så nyyydelig som den pleier. Men godt drikkende. Den går nok med.

Moralen? For det er vel en moral i historien: Spør før du handler. En rask telefon hadde avverget denne flausen. Problemet er bare at jeg ikke lurte på noe. Jeg trodde jeg kunne det. Jeg hadde senest for en måned siden saftet uten et eneste problem. Ja, ja. Ja, ja.

torsdag 23. september 2010

Katteboken om Pusegutten

Jeg fikk nettopp hjem fra Apple den nye fotoboken jeg har laget: Katteboken om Pusegutt. Pusegutt er en av mine katter. Han er spesiell, han er vakker, han er fotogen. Så derfor ble det ei heil bok på 74 sider om han. Ikke mye tekst, men såpass at det burde utfylle bildet som gis av han.



Se selv. Og kom gjerne med kommentarer.

Link til Katteboken (pdf fil)
http://jalbum.net/browse/user/album/749499/

lørdag 18. september 2010

Jeg vil samle på katteting

Foreløbig har jeg bare fire ting, men et sted skal man starte. Den største tingen har jeg kjøpt selv, etter tips fra ei venninne. Et stort glassfat med kattemotiv.


Til jul fikk jeg koselig hjemmelaget kattebok av min datter. Her har hun satt inn fine bilder av de to kattene mine.


Så fikk jeg en kjempefin telysvase med kattemotiv av ei venninne. Den tenner jeg hver dag i skumringen, og så ser jeg på den og tenker gode tanker.


Sammen med den kom en brosjyre på andre ting innenfor dette "merket" Kjekt å ha.




Tilslutt så har jeg fått servietter med kattemotiv. Disse har jeg absolutt ikke hjerte til å bruke, men jeg kan se på dem og smile.


tirsdag 14. september 2010

Utstyrsmania

Jeg har en glødende interesse for alt som kan kalles utstyr. Utstyrsmania kan vi også kalle det. Kategori utstyr er særlig alt som har med ledninger å gjøre, som min datter kaller det: datautstyr, fotoutstyr, videoutstyr. Jeg går nesten amok hvis jeg får meg noen nye saker. Jeg kobler og leser, studerer og prøver ut. River meg i håret og prøver påny. Bruksanvisninger blir lest i filler, ledningene nesten slitt ut. Men jeg får det til, det jeg vil, med øvelse og inbitt konsentrasjon. Tid eksisterer ikke, mat vet jeg ikke hva er, heller ikke forskjell på dag og natt. Tilslutt sovner jeg bare rett ned, med fjernkontroller og bruksanvisninger i fanget.

Denne interessen har mange aspekt. Jeg har jo foto som hobby, og da må en jo ha utstyr. Men interessen min dreier seg også om selve utstyret, det tekniske. De skinnende nye apparatene, deres design og merkevare betyr faktisk noe. Videre å få ting til å virke, å lære meg funksjoner og prosedyrer for å bruke disse dyre tingene som jeg nesten ruinerer meg på å kjøpe. Og jeg vil gjerne ha mer enn et apparat av hver slag, og helst skal det gå an å koble sammen tingene: Det er kjekt, det!!!

Så derfor har jeg tre datamaskiner, og ofte en som er innom for "reparasjon" eller nytt oppsett. Er jeg aleine heime, så står det jamt 2 datamaskiner i stova, og 2-3 datamaskiner på datarommet. Av foto- og videoutstyr har jeg egentlig bare ett av hvert som jeg bruker, men det ligger også mye eldre utstyr rundt omkring i hyllene. På loftet ligger det enda mer.

Ekstra kjekt med utstyr er når en av mine "datavenner" kommer på besøk, og vi kan se på utstyr sammen. Da lærer jeg mye, og kan virkelig få tatt ut interessen for det tekniske. Mine "datavenner" er alle menn. Kanskje ikke damer interesserer seg for dette feltet? Ikke vet jeg, men jeg har i alle fall ikke truffet noen kvinne med slik glødende interesse for utstyr og "ledninger" som jeg har.


Jeg har kjøpt meg nytt fotoapparat og nytt videokamera.

En PC innom for sjekk og oppsett

Min mac laptop. "Barnet" mitt. Jeg ønsker meg en ny, denne er over 3 år gammel.  En macbook pro.

Jeg har blitt apple-frelst. De har fine produkter som langt overgår Microsoft sine - etter min mening.

FagforbundsPCen "min"Min stasjonære mac. En Mac Pro.