Solnedgang over Frøylandsvannet i oktober 2009. Foto: Oddveig Hebnes
lørdag 31. oktober 2009
Litt vakker Jærnatur til trøst en kald og guffen høstkveld
Solnedgang over Frøylandsvannet i oktober 2009. Foto: Oddveig Hebnes
torsdag 29. oktober 2009
12-14 timers vakter i helsesektoren
Det er ikke mye jeg reagerer så mye på som det arbeidstakere og arbeidsgivere nå holder på med i helsesektoren. Det jeg tenker på er snikinnføringen av 12 - 14 timers vakter.
I 5o år har vi jobbet for å få kortere arbeidstid, noe som vil si mer tid hjemme med familie, barn, samboer eller eldre. Kvalitetstid som vi allerede har for lite av. Og jeg kjøper ikke argumentet om at vi får mer fritid med 14 timers vakter. Det argumentet holder bare ikke, noe jeg skal prøve å argumentere for nedenfor.
Da jeg startet min yrkekarriere i 1973, hadde vi en del 12 timers vakter. Vi var jo unge, så det gikk på et vis, men da alle helger (annen hver helg) var med lange vakter, så orket vi ingenting annet enn å arbeide, vår ungdom til tross. Så arbeidshelgene var uten vennekontakt, uten familiekontakt. Det var jobb og sov, for arbeidet vårt, som var med tungt hjelpetrengende psykisk utviklingshemmede krevde alt. Når vi gjennom 12 timer var den som skule ta initiativ, stelle, pleie, mate, gå tur, løfte, trøste, roe, overbevise, synge for, etc. etc., så var vi helt pumpa på mellommenneskelig kontakt. Da hadde vi bare rom for egenpleie og ro og ettertanke. Og da var vi som sagt 18. Hvis jeg tenker på å gjøre det samme idag, som 55 åring, så mister jeg helt pusten. Hvor manger dager hadde jeg måttet hvile etter ei slik helg, da????
Jamen, det er jo frivillig, sier mange. Og alle trenger jo ikke arbeide sånn. Syns jeg ser, sier nå jeg. Hvis arbeidsgiver finner ut at det var greie ordninger, så sitter vi aldeles i baret. Og hvis noen skal gå sånn og noen sånn, skal det da være A-lag og B-lag på arbeidsplasser. Og vil de som klarer gå 14 timer være doddelt så gode som de som orker 7 timer?
Egentlig så jobber jo både kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen for 6 timers dagen. Nettopp med den begunnelsen jeg nevnte ovenfor, at vi skal ha mer både overskudd og tid til dem hjemme, nettverket vårt, de vi bryr oss om. Å snakke om 12-14 timers dager er en hån og en bakstreversk ide, som noen må begynne å protestere på. Og vi som har slike synspunkter må stå på og hevde argumentene våre, for kreftene som jobber mot fleksible, flytende arbeidstider, på liknende vis som ansettelser har blitt flytende og uten konturer med sterke innslag av trynetillegg, gjør seg serkt gjeldende for tiden.
Heldigvis har arbeiderbevegelsen satt seg til motmæle, noe jeg håper de holder fast ved. For hvis yrkessjåfører trenger hvile hver 4. time, så trenger ikke vi, helsearbeidere, noe mindre hviletid. Vi rår over andres helse, lykke og velbefinnenhet. Mennesker er dypt avhengige av oss. Og da skal de få noe annet enn et personale som har 14 timers vakter.
I 5o år har vi jobbet for å få kortere arbeidstid, noe som vil si mer tid hjemme med familie, barn, samboer eller eldre. Kvalitetstid som vi allerede har for lite av. Og jeg kjøper ikke argumentet om at vi får mer fritid med 14 timers vakter. Det argumentet holder bare ikke, noe jeg skal prøve å argumentere for nedenfor.
Da jeg startet min yrkekarriere i 1973, hadde vi en del 12 timers vakter. Vi var jo unge, så det gikk på et vis, men da alle helger (annen hver helg) var med lange vakter, så orket vi ingenting annet enn å arbeide, vår ungdom til tross. Så arbeidshelgene var uten vennekontakt, uten familiekontakt. Det var jobb og sov, for arbeidet vårt, som var med tungt hjelpetrengende psykisk utviklingshemmede krevde alt. Når vi gjennom 12 timer var den som skule ta initiativ, stelle, pleie, mate, gå tur, løfte, trøste, roe, overbevise, synge for, etc. etc., så var vi helt pumpa på mellommenneskelig kontakt. Da hadde vi bare rom for egenpleie og ro og ettertanke. Og da var vi som sagt 18. Hvis jeg tenker på å gjøre det samme idag, som 55 åring, så mister jeg helt pusten. Hvor manger dager hadde jeg måttet hvile etter ei slik helg, da????
Jamen, det er jo frivillig, sier mange. Og alle trenger jo ikke arbeide sånn. Syns jeg ser, sier nå jeg. Hvis arbeidsgiver finner ut at det var greie ordninger, så sitter vi aldeles i baret. Og hvis noen skal gå sånn og noen sånn, skal det da være A-lag og B-lag på arbeidsplasser. Og vil de som klarer gå 14 timer være doddelt så gode som de som orker 7 timer?
Egentlig så jobber jo både kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen for 6 timers dagen. Nettopp med den begunnelsen jeg nevnte ovenfor, at vi skal ha mer både overskudd og tid til dem hjemme, nettverket vårt, de vi bryr oss om. Å snakke om 12-14 timers dager er en hån og en bakstreversk ide, som noen må begynne å protestere på. Og vi som har slike synspunkter må stå på og hevde argumentene våre, for kreftene som jobber mot fleksible, flytende arbeidstider, på liknende vis som ansettelser har blitt flytende og uten konturer med sterke innslag av trynetillegg, gjør seg serkt gjeldende for tiden.
Heldigvis har arbeiderbevegelsen satt seg til motmæle, noe jeg håper de holder fast ved. For hvis yrkessjåfører trenger hvile hver 4. time, så trenger ikke vi, helsearbeidere, noe mindre hviletid. Vi rår over andres helse, lykke og velbefinnenhet. Mennesker er dypt avhengige av oss. Og da skal de få noe annet enn et personale som har 14 timers vakter.
mandag 26. oktober 2009
Normal du? - En hymne til natten
Hvorfor er du oppe om dagen og sover om natten? Er du sikker på at det er sunt for deg? Det er jo så bråkete om dagen. Hjerneforskerne sier det påvirker oss negativt.
For lysømfintlige, støyømfintlige og impulsømfintlige mennesker er dagen til besvær. Om dagen presser alle lydene, inntrykka og gjøremåla på. En skulle ha ryddet, vasket, tørket støv, vasket vinduer, rakt i hagen. Om natten dekker mørket alle spor, støv legger seg til ro, fargene viskes ut, sjelen flater ut og faller til ro. Til og med den underliggende depresjonen gir litt tål om natten. Den har ikke så mye å deppe på om natten, og kanskje den også blir mer avslappet da. For om natten er det bare en selv, tankene og mørket, evt. PCen og en TV med blått lys i bakgrunnen. Og så selvsagt lillepusen med kjærlig blikk og myke bevegelser. Han har også nattsjel.
Så er du nå så sikker på at det er godt for deg å sove vekk natten?
søndag 25. oktober 2009
Bloggingens kunst
Har nå tenkt å lære meg bloggingens kunstart. Er det forresten en kunstart? Eller er det bare løse ord i løse luften? På www. Flyktig som alt på nett - som menneskene også idag. Vel, da får jeg svare med samme mynt og henge med, etter beste evne, nå altså også på bloggingens kunst.
Som en innledning til bloggen min, som en slags presentasjon av noe som er meg, vil jeg sette inn et innlegg jeg tidligere har skrevet:
HVERDAGSPOLITIKK
Når det gjelder politikk har jeg alltid følt meg litt på sidelinjen. Jeg har ikke følt meg rettroende nok, bevisst nok eller flink nok. Dette til tross for at jeg i snart en menneskealder har vært både feministisk aktivist, lesbisk aktivist og ellers opptatt av arbeidstakers rettigheter og andre gruppers rettigheter. Når jeg sier aktivist, så mener jeg hverdagsaktivist vel og merke. Aktivist sånn i det små: Et drypp her og et drypp der, ved å delta i diskusjoner, hevde meninger, kanskje skrive litt. Men alt vel og merke i det små i hverdagen, fordi jeg brenner for saker.
Og er så dette lille som jeg beskriver politikk / politisk arbeide? Eller er politisk arbeide bare å høytsvevende legge ut om, eller være nitidig rettroende overfor, politiske systemer, tenkere eller ideologier?
Selv mener jeg at det også er politikk å i hverdagen leve etter det en tror på og å snakke med dem en omgås om det en er opptatt av. Folka jeg tenker på, er dem på jobben, familie og venner, omgangs-krets, frisøren, mannen på verkstedet, osv. Her er mange anledninger til å dele meninger – eller å konfrontere meninger - om det er ønskelig. Her er videre flust av ting å snakke om, og en haug av høve til å påvirke andre i den retning en tror på. Og da er en vel en slags politiker – hverdagspolitiker i alle fall - som snakker hverdagspolitikk.
Som en innledning til bloggen min, som en slags presentasjon av noe som er meg, vil jeg sette inn et innlegg jeg tidligere har skrevet:
HVERDAGSPOLITIKK
Når det gjelder politikk har jeg alltid følt meg litt på sidelinjen. Jeg har ikke følt meg rettroende nok, bevisst nok eller flink nok. Dette til tross for at jeg i snart en menneskealder har vært både feministisk aktivist, lesbisk aktivist og ellers opptatt av arbeidstakers rettigheter og andre gruppers rettigheter. Når jeg sier aktivist, så mener jeg hverdagsaktivist vel og merke. Aktivist sånn i det små: Et drypp her og et drypp der, ved å delta i diskusjoner, hevde meninger, kanskje skrive litt. Men alt vel og merke i det små i hverdagen, fordi jeg brenner for saker.
Og er så dette lille som jeg beskriver politikk / politisk arbeide? Eller er politisk arbeide bare å høytsvevende legge ut om, eller være nitidig rettroende overfor, politiske systemer, tenkere eller ideologier?
Selv mener jeg at det også er politikk å i hverdagen leve etter det en tror på og å snakke med dem en omgås om det en er opptatt av. Folka jeg tenker på, er dem på jobben, familie og venner, omgangs-krets, frisøren, mannen på verkstedet, osv. Her er mange anledninger til å dele meninger – eller å konfrontere meninger - om det er ønskelig. Her er videre flust av ting å snakke om, og en haug av høve til å påvirke andre i den retning en tror på. Og da er en vel en slags politiker – hverdagspolitiker i alle fall - som snakker hverdagspolitikk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
