Natasja var babykatten min. Hun fulgte meg overalt. Hun ble bare 8 mnd, født 2. mars, død 10. november (2009). Kun 5 måneder var hun hos meg, men likevel så stor del av livet mitt.
"Natasja", ropte jeg, "nå skal jeg hvile, skal du være med?" På no time kom en rakett opp trappa, hoppa opp i senga til teppet sitt, og låg og venta på meg, liksom sa til meg: "sinke!" Så var det ritualer. Hun la seg på en spesiell måte inn mot meg og presset labbene vekselvis mot ansiktet mitt, slik katter gjør. Godsnakk og kos. Øyenkontakt. Maling og godlyder og lykke. - "Nå må vi sove," sa jeg. Da putla hun seg ned i fotenden av senga, fant knehasene mine og vi sovnet begge to.
"Natasja", sa jeg. Jeg skal jobbe på datamaskinen. Nøstet kom fykende, hoppet opp på databordet, tok et jafs av skjermen til min fryd og forskrekkelse. Stod på deletetasten med labben, og jeg var bare lutter kjærlighet. Under databordet hadde hun en puff. Den forflyttet hun seg til når hun merket på meg at nok er nok.
Når jeg bakoverlent og avslappet såg TV, kom hun opp i fanget mitt. La seg på magen oppå meg så lang hun var, og uttrykte; "Jeg elsker menneskemammaen min" - "Jeg vet at dere mennesker tror at katter ikke kan elske, men dere tar feil". Hver gang hun gjorde dette, tenkte og følte jeg "kan lykken bli større?"
Ei slik lykkestund var det siste jeg såg til Natasjapusen min. Hun gikk ut sammen med Pusegutt og kom aldri hjem igjen.
Og så endte det hele bra met at Natasja kom hjem til kattemamma igjen :-)
SvarSlett