Mine forskjellige blogger

Det har blitt lite skriving her på denne bloggen som jeg har kalt "Litt av hvert". Årsaken er at jeg har vært helt hekta på en ny blogg jeg har laget, kalt Pusebloggen. Der kan jeg utfolde meg og utbrodere alt jeg tenker og føler og tror jeg hører av opplevelser, stemninger og følelser med kattene mine. Gå helt inn i det. Ta det helt ut.
Kjekt syns jeg. Håper også andre syns det kan være lesverdig. Noe av det i alle fall.
Det er linker til alle tre bloggene mine i profilen min. Men her er da direktelink til Pusebloggen. Les litt og kos deg, og se det for deg. Så kanskje du også blir litt glad.
Og jeg skal skrive mer her på denne bloggen. Jeg har en del materiell på kladdenivå. Det kommer etter hvert.

Jul og dess like

Jeg har så enormt ambivalent forhold til jula. På den ene siden vil også jeg ha alle julegreiene så som julemat, juleblomster, julegaver, juletre, julestemning, julesnø, bare for å ha nevnt noen av de begreper ut av et vell som begynner på jul.
På den andre siden så stiger angstnivået, stresset, forventningspresset, til stormfulle høyder. Jeg vil jo egentlig gjøre alt så godt, men takler dårlig spesielle dager, Hverdagene med sin jevne rytme går best. Bare noen sier søndag, så får jeg angst.
Hvert år tror jeg, at i år skal det ikke bli sånn. At juleskrekken tar meg. Også i år tenkte jeg det. Det går nok fint i år. Men depressive tanker og gamle mønster innhenter meg, så blir jeg da også ofte fysisk syk. Så er det bare ei eneste smørje med nattevåk, stress, angst og en lite fortreffelig og familievennlig person. Da passer jeg så absolutt best på rommet med kattene, våken om natta da ikke alle ting og juleting (som jeg selv og egenhendig har dratt til huse), presser sånn på. Ute høres bare brøyebilen, ellers er det helmørkt, helstilt og helfredelig. Så har jeg holdt på sånn ei stund og herjet med mine mer kreative sider, da slipper kanskje depresjonen, men da fyker stemningsleiet rett opp i andre retningen. Så er det nye tur med nattevåk, rassing, skriving, fjolling, impulskjøp i siste liten for jeg ville jo så gjerne gitt alt til alle.

Passelig er det et ord som heter. Men det vet ikke jeg hva er. For mye eller for lite, gale er det begge deler heter et ordtak.
Ja, ja. Jeg kan ikke annet enn gjøre så godt jeg kan. Og i morgen er det julafta, så hvis jeg kommer gjennom den, og et par besøk på juledagene, så skulle det verste være gjort i år og.

Så får jeg sette inn mitt første selvlagede julekort. Jeg syns det ble ganske fint, jeg :))

Pusebloggen

Jeg har opprettet enda en blogg, "Pusebloggen". Jeg hadde så ofte lyst til å skrive bare om katter, så jeg fant ut at det var like greit å opprette et sted jeg virkelig kunne utfolde meg på den fronten. Hvor mye det blir, vet jeg ikke for sikkert. Men nå er nå bloggen der i alle fall.

Mimrestund

Sitter her med to syke katter som ligger strøkne på senga med katteinfluensa. Og imens, så mimrer jeg litt. Om da jenta mi var liten og jeg selv var ung. Om gode stunder og strålende barneøyne. Om barneprat og barnlig glede.
Åra går så fort. Ta vare på stundene og lev i øyeblikket er nok moralen her.

Opplevelser på grensen. Scenarie 4. Livsblodet.

Den skarpe kniven skjærer raskt og mykt gjennom huden, på langs i håndleddet som hun hadde lært at det måtte gjøres. Som i smør skjærer kniven. Som ren nytelse.

Hun hadde selv kvesset fiskekniven til nettopp dette formålet. Her var ingenting overlatt til tilfeldigheter, denne gangen skulle det lykkes.

Kroppen lystrer ikke umiddelbart. Det er som den må tenke: "Hva har noen gjort med meg?". Men så endelig kommer en dyprød flekk til syne. Først bare en liten damm, deretter pumper kroppen ut det livgivende blodet. I støt. I en jevn strøm. Som farger hud, arm, de hvite flisene i dusjen med livets og kjærlighetens farge,

Hun hadde tenkt på alt. De skulle ikke ha større grisere etter henne enn nødvendig. Bare å skylle ned med kaldt vann. At også noen måtte fjerne levninger etter hennes store kropp tenkte hun ikke på, da denne ufyselige kroppen ikke var henne. Hun tenkte nok at hvis hun bare tømte den for blod, så ville huden skrumpe og at restene bare ville være som et flak som kunne skylles ned i avløpet sammen med alt blodet.

Det var blodet som var essensen. Det livgivende, som en måtte få has på. Fikk en bare tak på alt blodet så ville det andre løse seg av seg selv.

Hun satte seg godt til rette, så godt som det kunne gjøres i en kald, våt dusj. For hun hadde dusjet først, ville være ren når de fant henne. Og hun hadde ikke tatt på klær etterpå, det var jo bare heft når hun nå skulle tre inn for den allmektige i hans have.

Hun trodde egentlig ikke på noen Gud, men det var så trist å bare tenke at hun skulle være ingenting. For det hun søkte var ikke å forsvinne, det var jo tvert imot å få en ny start der hun var Noen. Ikke som i dette livet, men en ny, hvit uskyldsren liten jente uten spor av tårer og vold.

Blodet pumper og renner. Det er beroligende. Blodet er rødt, men dess lengre tid som går, dess mer hvitt føles blodet. Uskyldsrent.

Hun har nok duppet litt, da hun er så deilig avslappet. Dette føles så rett. Som en renselse. Hun lurer på hvorfor hun ikke har gjort dette for lenge siden.

Det smeller i ei ytterdør, og det grøsser i henne. De kom for tidlig, de sa 5 timer. Hun skulle vært død innen så lang tid. Eller er det bare noen som slamrer med perleporten. Drøm og virkelighet blandes sammen, opp er ned, og ned er opp. Fast form er flytende - viseversa.

"Kari", ropes det. Skammen skyller i røde bølger gjennom henne. Hvorfor? Hvorfor kom de alt igjen? Hvorfor er hun levende.

"Kari" sies det, og noen tar mykt over ansiktet hennes, Hun kvepper av den myke bevegelsen og varmen i stemmen. Det er noe som ikke stemmer. "Kari", sier mor, det er morgen, du må våkne. Det er en ny strålende sommerdag.....

Lengselen og drivet mot å ta sitt eget liv er ofte stor ved psykisk sykdom. Dette fordi det som regel er så smertelig sterkt og vanskelig å være psykisk syk, at en bare tenker og tenker hvordan kan jeg klare å få en slutt på dette. Hvis ingen andre utveier synes mulig, er valget enkelt: Gjør en slutt på det - egenhendig.
Men dette er ikke altid så enkelt. En må ha virkemiddel og anledning tilgjengelig, og en må overvinne dødsangt og rest av livsdriv (som en kanskje ikke visste en hadde en gang). 
Da jeg gikk på skolen, lærte vi at de som snakker om selvmord, disse blir det aldri noe med. De bare skryter, eller hva man nå trodde. Så er altså ikke tilfelle. I alle fall ikke alltid. Denne holdningsendringen hos helsepersonell er jeg glad for. Det betyr at flere liv kan reddes. For selvmordstanker/handlinger når en er psykisk syk er ikke ens egentlige, innerste ønsker, som en ville tenkt hvis en var frisk. Derfor er det helt rett å ta på alvor, sette fastvakt på, støtte og sikre seg at folk ikke klarer ta livet sitt - i alle fall ikke så lenge de er syke. Noen mener jo at det er en menneskerett å ta sitt eget liv. Hvis en er frisk, kanskje, men som sagt absolutt ikke hvis en er syk.

Hav og himmel

http://jalbum.net/browse/user/album/404562/

Opplevelser på grensen. Scenarie 3.

Jeg sitter på senga på rommet med de lysegrønne, tomme veggene. Sitter og svømmer i min egen hud.
Huden holder hardt rundt alt innvortes som har blitt mer eller mindre flytende og som plasker og svømmer rundt omkring.
Jeg ser huden bule ut - av og til her, av og til der - nå på magen ved navlen, skvulper videre og butter i hudveggen på ryggen min.

Det er små, butte dump når massen presser på mot huden. Jeg vet ikke om "det" vil ut, jeg vet ikke om "det" er alene inni der.
Hvor de ellers faste-i-formen-organer, som pleier å være inni meg har blitt av, har jeg ingen aning om.
Har alt bare gått over til flytende form? Kan det bli fast igjen, og da i de faste former de hadde før?, eller vil nyren da se ut som et hjerte - viseversa?
Jeg er ikke redd. Bare la det skvulpe, tenker jeg. Så er det jo nesten som fosteret i livmora. Nesten.
Kanskje det betyr at noe skal bli født? Eller?


Bølgene begynner å bruse. Det presser hardt i siden min, ved ribbeina. "Drrrrrr", sier det; "Jai viiil uut", sier det. Og det har fått en sint stemme.


Jeg blir kvalm, og før jeg har sansa meg spyr jeg en gulgrønn sprutbrekning rett ut på gulvet.
Pølen ligger ubevegelig, død, gustegrønn, som en kladeis på det lyse gulvet. Det tok sin egen vei ut.


Tanker i ettertid:
16 år etter denne  og liknende opplevelser kan jeg endelig tenke på opplevelsene uten å gå rett inn i følelsene. Uten å bli redd eller å få angst, Ja, det er nå endelig så godt bearbeida at jeg kan beskrive ganske detaljert uten å få noia. Det er en stor seier, og en stor styrke, så kan jeg kanskje hjelpe andre ved å dele opplevelsene med meg. Hjelpe på den måten at andre kan få mer innsikt, det være seg helsepersonell eller psykisk syke, eller naboen for den saks skyld.

Hva opplevelsen(e) betyr, skal jeg ikke si for sikkert. Helst tror jeg det er sinnets irrganger som slår kollbøtte og at det er tilfeldig hvilke symptomer en får. Har en i utgangspunktet redsel for insekter kan nok insekter lett bli angstens fokus. Men lukt- og smakshallusina-sjoner er det vel verre å forklare, og jeg hadde masse av slike og.
Man kan si at det bare er angst, og angsten har nok en sentral plass. Men det holder likevel ikke som forklaring på alt.

Søt bipolar banner