Opplevelser på grensen. Scenarie 4. Livsblodet.

Den skarpe kniven skjærer raskt og mykt gjennom huden, på langs i håndleddet som hun hadde lært at det måtte gjøres. Som i smør skjærer kniven. Som ren nytelse.

Hun hadde selv kvesset fiskekniven til nettopp dette formålet. Her var ingenting overlatt til tilfeldigheter, denne gangen skulle det lykkes.

Kroppen lystrer ikke umiddelbart. Det er som den må tenke: "Hva har noen gjort med meg?". Men så endelig kommer en dyprød flekk til syne. Først bare en liten damm, deretter pumper kroppen ut det livgivende blodet. I støt. I en jevn strøm. Som farger hud, arm, de hvite flisene i dusjen med livets og kjærlighetens farge,

Hun hadde tenkt på alt. De skulle ikke ha større grisere etter henne enn nødvendig. Bare å skylle ned med kaldt vann. At også noen måtte fjerne levninger etter hennes store kropp tenkte hun ikke på, da denne ufyselige kroppen ikke var henne. Hun tenkte nok at hvis hun bare tømte den for blod, så ville huden skrumpe og at restene bare ville være som et flak som kunne skylles ned i avløpet sammen med alt blodet.

Det var blodet som var essensen. Det livgivende, som en måtte få has på. Fikk en bare tak på alt blodet så ville det andre løse seg av seg selv.

Hun satte seg godt til rette, så godt som det kunne gjøres i en kald, våt dusj. For hun hadde dusjet først, ville være ren når de fant henne. Og hun hadde ikke tatt på klær etterpå, det var jo bare heft når hun nå skulle tre inn for den allmektige i hans have.

Hun trodde egentlig ikke på noen Gud, men det var så trist å bare tenke at hun skulle være ingenting. For det hun søkte var ikke å forsvinne, det var jo tvert imot å få en ny start der hun var Noen. Ikke som i dette livet, men en ny, hvit uskyldsren liten jente uten spor av tårer og vold.

Blodet pumper og renner. Det er beroligende. Blodet er rødt, men dess lengre tid som går, dess mer hvitt føles blodet. Uskyldsrent.

Hun har nok duppet litt, da hun er så deilig avslappet. Dette føles så rett. Som en renselse. Hun lurer på hvorfor hun ikke har gjort dette for lenge siden.

Det smeller i ei ytterdør, og det grøsser i henne. De kom for tidlig, de sa 5 timer. Hun skulle vært død innen så lang tid. Eller er det bare noen som slamrer med perleporten. Drøm og virkelighet blandes sammen, opp er ned, og ned er opp. Fast form er flytende - viseversa.

"Kari", ropes det. Skammen skyller i røde bølger gjennom henne. Hvorfor? Hvorfor kom de alt igjen? Hvorfor er hun levende.

"Kari" sies det, og noen tar mykt over ansiktet hennes, Hun kvepper av den myke bevegelsen og varmen i stemmen. Det er noe som ikke stemmer. "Kari", sier mor, det er morgen, du må våkne. Det er en ny strålende sommerdag.....

Lengselen og drivet mot å ta sitt eget liv er ofte stor ved psykisk sykdom. Dette fordi det som regel er så smertelig sterkt og vanskelig å være psykisk syk, at en bare tenker og tenker hvordan kan jeg klare å få en slutt på dette. Hvis ingen andre utveier synes mulig, er valget enkelt: Gjør en slutt på det - egenhendig.
Men dette er ikke altid så enkelt. En må ha virkemiddel og anledning tilgjengelig, og en må overvinne dødsangt og rest av livsdriv (som en kanskje ikke visste en hadde en gang). 
Da jeg gikk på skolen, lærte vi at de som snakker om selvmord, disse blir det aldri noe med. De bare skryter, eller hva man nå trodde. Så er altså ikke tilfelle. I alle fall ikke alltid. Denne holdningsendringen hos helsepersonell er jeg glad for. Det betyr at flere liv kan reddes. For selvmordstanker/handlinger når en er psykisk syk er ikke ens egentlige, innerste ønsker, som en ville tenkt hvis en var frisk. Derfor er det helt rett å ta på alvor, sette fastvakt på, støtte og sikre seg at folk ikke klarer ta livet sitt - i alle fall ikke så lenge de er syke. Noen mener jo at det er en menneskerett å ta sitt eget liv. Hvis en er frisk, kanskje, men som sagt absolutt ikke hvis en er syk.