Er vi mannehatere?

Når folk snakker og radler, som vi sier på Jæren, høres det ut som alle lesbiske er mannehatere. Pr definisjon fordi en er lesbisk. Absolutt fordi en er lesbisk. Uomtvistelig. Det samme gjelder forøvrig kvinnesakskvinner og Ottarmedlemmer - heldigvis får nå jeg si - så er vi ikke alene.
Men er nå dette sant? Selv har jeg hørt denne påstanden så ofte at jeg nesten på egne vegne har trodd at det er sant. Så blir jeg ganske overrasket når jeg er på besøk hos svigersønnen på arbeidsplassen hans og befinner meg ganske så vel over en kopp kaffe med alle hans mannlige kollegaer. Jeg til og med flørter, sier svigersønnen.
Eller overraskelsen er ikke mindre når jeg får besøk av de voksne "barna mine" og de har med mannlige venner, og drøsen går lett og fint og til og med dypsindig.
Jeg opplevde også nettopp å være på fest med de unge. Der var 15 unge mennesker, og så gamle meg. Og en stor overvekt av menn. Festen var strålende, og jeg hadde gode samtaler med i alle fall seks av de unge mennene.
Hmm. Jeg må visst revurdere det der med mannehater.

Det jeg derimot absolutt ikke fikser, er hvis vi er ute en jentegjeng, og gamle griser (les menn), henger over bordet vårt og liksom skal redde oss fra jenteensomheten. Menn som sikler over synet av to lesbiske er slett ikke noe bedre. Sikkelet har i alle fall ikke noe med respekt å gjøre.
Heller ikke autoritære menn kan jeg tåle. Eller menn i ledende stillinger som bruker maktspråk og hersketeknikker, eller som så tydelig ikke har fått jobben av annen begrunnelse enn at de er menn - i alle fall ikke med begrunnelsen dyktighet.
Men er dette siste som jeg nevner, å være mannehater? Det dreier seg vel mer om å ikke finne seg i undertrykking og trakkassering. Om det er menn som ofte utfører slike handlinger, kan forhåpentligvis være tilfeldig? Eller det er å håpe at det tilhører en utdøende mannerolle?

Hmm. Så da kan jeg vel konkludere med at jeg ikke er en mannehater. Så fint, da.