Counter

Jeg satte inn en counter for ca en uke siden, men så slutta den plutselig å virke. Så satte jeg inn en ny, men den teller i hytt og vær. Irriterende. Jeg ville gjerne se om det var 5 personer eller 100 som følger meg. Litt kjekkere å skrive for 100, you know. Får se etter hvert om jeg finner enda en ny.

Å bli uføretrygda

Jeg er midt oppi en vanskelig prosess. Det går mot uføretrygd, nå. Gjennom 17 år, etter innleggelse i psykiatrisk sykehus i 1993, har jeg stadig måttet redusere stillingsprosent i lønnsarbeid. Fra 100 til 80 til 60 til 40 %, og nå blir det antagelig bare 10 %, som tilsvarer 3. hver helg (lø + sø) med korte vakter.

Jeg har også stadig gått ned i status og lønn. Fra daglig leder til ledende miljøterapeut til vanlig miljøterapeut til helgearbeider. Spranget fra daglig leder til miljøterapeut 1 var kanskje det vanskeligste, da jeg hadde vært leder i 20 år og hadde en sterk identitet knytta til den funksjonen. Men alt går, og jeg vendte meg etter hvert til å være fagarbeider / miljøterapeut 1. Men så tok det også slutt, da jeg gikk fra 60 - 40 % stilling. Bare en "vanlig" vernepleier måtte jeg så venne meg til å være. Jeg fikk ikke lenger kontortid, som de andre vernepleierne, jeg var ikke med på møter, jeg bestemte i grunnen ingenting lenger. Og nå altså igjen en reduksjon av stillingsmengde, lønn, funksjon og status, til helgearbeider.

Men jeg må bare komme meg videre og tenke positivt. Og jeg skal niholde på 3. hver helg til krampa tar meg. Om det er aldri så liten stilling, så er det yrkesidentitet, arbeidsplasstilhørighet og kollega- fellesskap knyttet til stillingen. Jeg vil få lite i trygd siden jeg så lenge har hatt redusert stilling. Men jeg får bare takke og bukke for det jeg får, og håpe at jeg i gode perioder kan klare å jobbe ei og anna vakt som sykevikar.

Det er irriterende at det gikk slik med meg, at jeg skulle bli uføretrygda. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg er nå 55 år, og hadde håpet å arbeide til jeg ble 67. Men sånn skulle det altså ikke gå. Problemet for meg er, at jeg i perioder fungerer så dårlig i forhold til min diagnose bipolar lidelse, at sykemelding er nødvendig. Og når sykemeldingsperiodene nesten er lengre enn arbeidsperiodene, så blir det feil å holde på en stilling. Det er dessuten veldig slitsomt å stadig måtte gå til legen og be om sykemelding, og så redegjør overfor jobben at jeg igjen er syk / sykemeldt. Det vil jeg antagelig slippe nå, med bare 3. hver helg arbeid. Får bare håpe at mine dårlige perioder kommer mellom helgene mine!!!

Det er synd at jeg ikke kunne arbeide. Jeg ser på meg selv som en ressurssterk person både på mitt fagfelt, multifunksjonshemmede mennesker, men også personlig mener jeg å ha kvaliteter og interesser som andre kan ha glede / nytte av. Men, men, sånn er nå det. Nå må jeg bare prøve å bruke mine ressurser på annet hold, på frivillig arbeid, i organisasjoner, og annet som jeg finner på.

Noe av det vanskeligste med å bli ufør er at skillet arbeid - fri ikke lenger finnes, for en har jo alltid " fri". Men fordi en ikke jobber så føles det ikke som en har fri. Det er videre ikke en velforkjent fri. Og hva med ferie. Det har en jo heller ikke som ufør. Alt blir likt hele tiden.

Dette blogginnlegget er for meg en av flere strategier for å bearbeide og venne seg til tanken om å være ufør, kun jobbe 3. hver helg. Det kan ta litt tid å bearbeide fakta, og det føles litt sorgtungt å ha kommet inn i gruppa ufør, en sorg over den arbeidstilknytning jeg ikke klarte å ha.

Men jeg vil og skal bruke livet mitt og meg selv til noe positivt. Så når jeg bare får litt tid på meg, så kommer nok dette til å gå godt!!!

Forsvar uførepensjonen!

Å bli ufør innebærer en stor forandring, et stort tap og faktisk også en sorg.

Man mister sin yrkesidentitet, som i vårt samfunn er svært viktig. Når noen spør hvem man er / hva man gjør, så tenker de på lønnsarbeid. Å være helsearbeider eller lærer er eksempel på slik yrkesidentitet.

Videre mister man sin faglige identitet. Man er ikke lenger verne- pleier med spes.ped. eller for eksempel spesiallærer.

For å gå enda videre, så mister man også fellesskapet i arbeids- kollegiet. For mange er et slikt fellesskap en stor del av ens sosiale nettverk. Uten denne biten står en ganske ribbet tilbake.

Når man så i tillegg får en betydelig inntektsreduksjon, og det føles mindre verdt å motta trygd enn inntekt som lønn for innsats, så burde de fleste klare å forstå at overgangen til uføretrygd er stor og dramatisk.

Hver enkelt som blir ufør finner sin egen måte å leve med de ovenforstående problemstillinger. Mange klarer å finne positive løsninger, men det er også en del mennesker som ender opp med dårlig selvbilde, depresjon og opplevelse av å i samfunnssammenheng være mislykket.

NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre behandler stønadsordninger og ytelser m.v. under Folkestrygden.

Denne utredningen skal etter planen behandles i Stortinget våren 2010. Uførepensjon er videre en viktig del av den offentlige tjenestepensjonen, og endring av den blir sansynligvis også tema i neste tariffoppgjør.

Her ser dere hvilke endringer som er foreslått i utredningen. Sakset fra Rødt Nytt nr. 09 2009, s.3:

1. Fra trygd til midlertidig stønad

Stønaden blir midlertidig og skal hele tida revurderes. Dette er allerede begynt. 40 prosent av de nye som får uføretrygd, før tidsbegrensa uførestønad, innvilga for ett til fire år. Dette skal bli regelen. Stadig nye søknader, behandling og venting kjennes som trakassering.

2. Slutt på pensjonistskatt for uføre

Man skal ikke lenger betale skatt som pensjonist, men som yrkesaktiv. Mange vil tape mye på det. Muligheten for ekstra inntekt blir mindre. Taket senkes fra 72 000 til 15 000 kroner.

3. Lavere alderspensjon for uføre

Utvalget: “Uføre bør, på samme måte som yrkesaktive, kunne akseptere en viss nedgang i inntekten ved overgang til alderspensjon.”

4. Innføring av levealdersjustering

Uføre skal rammes av den allerede vedtatte “levealderjusteringa” for pensjonister. Den går ut på at hvis ditt årskull ventes å leve lenger i framtida enn vanlig er i dag, skal pensjonen din bli lavere hvert år. Den skal smøres utover på flere år. Regjeringa sier at du kan kompensere for dette ved å jobbe lenger. Men uføre kan ikke bare “jobbe litt lenger”.

5. Slutt på behovsprøvd barnetillegg

Forsørgere med lav inntekt kan nå søke om et behovsprøvd barnetillegg. Det skal reduseres med 3000 kroner måneden hvis du har to barn og ei inntekt under 190 000 i året.

6. Lavere ytelser for deltidsansatte

Hvis du har jobba deltid, tvungen eller frivillig, får du i dag en større andel av tidligere lønn som uføretrygd, enn hva en med heltid får. Det er fordi en som har hatt deltidsjobb, også trenger mat og strøm. Utvalget mener at deltidsarbeid er frivillig, og vil avvikle dagens ordning.

7. Ikke lenger legen som avgjør

I dag spiller legens vurdering en sentral rolle for om du får uføretrygd eller ikke. Utvalget vil at legenes rolle skal bli mindre, fordi de for ofte opptrer som talspersoner for pasienten, som de kjenner. I stedet skal legen bare gjøre ei “funksjonsvurdering”, Nav-kontoret skal bestemme, og det skal vurdere den uføres arbeidsevne.


NOU 2007: 4 har vært ute til høring. Partier og organisasjoner har kommet med sine høringsuttalelser. Mange, særlig på venstresiden, går heldigvis imot de nye forslagene som NOU 2007: 4 ("Uføremeldingen") fremlegger. Se for eksempel Rødt sin høringsuttalelse.


Det står likevel igjen å se hva som kommer til å skje, men vi må ikke gi opp, men kjempe til siste slutt for en verdig uførepensjonsordning.

Vintervær ved havet

Hver desember kommer depresjonen med skodde og gufs fra sjelen. Hvert år tror jeg at ikke i år.... Men så kommer den så visst som kjerringa, likevel.
Da er det godt å ha noe å trøste seg med. I år har jeg vært flink til å ta meg ut på små fototurer. Nesten hver dag har jeg tatt 30-40 bilder, som jeg siden koser meg med, rediger litt på, og deler med andre, her på bloggene mine, på Jalbum eller til og med på Facebook.

Her er tre bilder fra dagens tur som gikk til Selestranda på Jæren i gnistrende vintervær.

Godt og vakkert sagt

Et sitat, som forøvrig min datter har brukt i sitt siste blogginnlegg, er så vakkert at jeg må gjenta det:

Vi elsker ikke menneskene fordi de er vakre, men vi synes de er vakre fordi vi elsker dem.

Det flotte været fortsetter.

Klepp på Jæren. Utsikt mot Klepp sentrum og faktisk helt til havet. - Snøen har nå ligget i 3 uker, noe som er helt uvanlig på Jæren.

Vakkert lys på Jæren

Samme sted. Samme motiv. Helt ulikt lys, og derved også forskjelig stemning, selv om begge bildene er i fargetonen blått.

Juletider

Så har også denne julen kommet og gått, med mange følelser, opplevelser og tanker.
På nyttårsaften hadde vi gjester, og jeg fikk angst. Et langvarig, utflytende og enerverende angstanfall. Av det slaget som er vanskelig å identifisere og kjenne igjen. Av det slaget som setter meg helt ut og gjør meg til en tilsynelatende drittsekk som ikke stiller opp, ikke er høflig, ikke er tilstedeværende. Og av det slaget som jeg absolutt ikke kjenner igjen. Jeg vet altså ikke hva som rir meg. Jeg er kun følelser og handlinger. Tanker har jeg ingen kontakt med.
Når jeg tenker tilbake, så burde jeg ha kjent det igjen. Heile dagen hadde det vært vanskelig å puste. Jeg var ulogisk svært sliten, og måtte hvile flere ganger, samtidig som jeg var rastløs og ukonsentrert, og fikk knapt gjort de få oppgaver som tilkom meg i forberedelser til nyttårsselskapet.
Jeg såg i beundring og frustrasjon på min driftige samboer som ordnet med alt: Poteter, grønnsaker, saus og tilbehør. 7 sorter småkaker dandert på fat. Videre; runde kaker, firkanta kaker og kjeks. Søtt i bøtter og spann. Dessert og velkomstdrink. Drikke og fruktfat. Nøtter og dadler. Likør til kaffen. Blomster på bordet. Lys i alle staker. - You name it. Hvor bliver julefreden de roper så høyt om?

Selv har jeg mest lyst til, som Natasja på bildet, å knipe øynene sammen og gjemme meg bak armene.

For å komme til poenget: Når kvelden og gjestene kom, var jeg utslitt og smadra. Jeg kjente meg rar og utenfor, men reflekterte ikke dypere på det.
Men kvelden gikk ikke særlig godt. Jeg var rastløs, og måtte stadig vekk opp og gå, ut og røyke, på kjøkken for å drikke vann. ut og røyke igjen. Å sitte rolig i en stol var en umulighet. Jeg hadde fortsatt vondt for å puste, men trodde det var kolsen og atmaen som innhentet meg. Og jeg hadde vondt i magen og måtte springe på toalettet både titt og ofte, uten at det ble noe resultat av det, og uten at mageknipen ble noe bedre.
Jeg hadde ingen tanker om at alt dette hadde en fellesnevner og et navn. Det var faktisk ikke i mine tanker overhodet. Jeg var handlinger og følelser, men tanker hadde jeg ikke. Noen ord fantes, men det var tomme ord. Så om jeg hadde klart å formulere at jeg var dårlig, så hadde ikke ordene hatt mening. Jeg klarte rett og slett ikke å gjøre rede for meg. Hvordan kunne jeg det, når jeg ikke selv engang visste hva som reid meg.
Joda. Det var angst. Reinspikka angst. Men fordi det ikke var et klassisk panikkangstanfall, så kjente jeg det ikke igjen. Det var såkalt generell og utflytende og langvarig angst. Like irriterende og vondt, men mer diffust og kamuflert enn type panikkangst.
Det endte med at jeg måtte gå og legge meg. Så jeg forlot selskapet og gjestene og gravde meg ned i dyna. Og fordi jeg ikke klarte gjøre rede for meg, så forløste dette både irritasjon, overraskelse og det motsatte av forståelse. Og jeg selv forstod heller ikke før dagen etter min egen atferd og mine egne føleser. Så hvordan kan jeg forvente at andre skal kunne forstå?? - selv om symptomene var aldri så klassiske for angt.

Fotokurs

Neste helg skal jeg på fotokurs med en lokal fotokunstner. Gleder meg, og er litt spent på om jeg vil lære mye nytt. Mye eller lite kan jo være uvisst, men jeg er ydmyk overfor kunnskap, og vil suge til meg så mye som jeg klarer. Spennende. En hel uke skal jeg glede meg til dette.

Hunden Wicci

Wicci terger meg med å springe etter kattene og lure seg til å spise opp kattematen. Men hun er da søt også.

Blå desember

Desember har gått med mange blå dager, og fototurer for å fange det flotte lyset.

Link til flere blå bilder og annet jeg har funnet det verdt å fotografere: http://oddveighebnes.jalbum.net/