Huden holder hardt rundt alt innvortes som har blitt mer eller mindre flytende og som plasker og svømmer rundt omkring.
Jeg ser huden bule ut - av og til her, av og til der - nå på magen ved navlen, skvulper videre og butter i hudveggen på ryggen min.
Hvor de ellers faste-i-formen-organer, som pleier å være inni meg har blitt av, har jeg ingen aning om.
Har alt bare gått over til flytende form? Kan det bli fast igjen, og da i de faste former de hadde før?, eller vil nyren da se ut som et hjerte - viseversa?
Jeg er ikke redd. Bare la det skvulpe, tenker jeg. Så er det jo nesten som fosteret i livmora. Nesten.
Kanskje det betyr at noe skal bli født? Eller?
Bølgene begynner å bruse. Det presser hardt i siden min, ved ribbeina. "Drrrrrr", sier det; "Jai viiil uut", sier det. Og det har fått en sint stemme.
Jeg blir kvalm, og før jeg har sansa meg spyr jeg en gulgrønn sprutbrekning rett ut på gulvet.
Pølen ligger ubevegelig, død, gustegrønn, som en kladeis på det lyse gulvet. Det tok sin egen vei ut.
Tanker i ettertid:
16 år etter denne og liknende opplevelser kan jeg endelig tenke på opplevelsene uten å gå rett inn i følelsene. Uten å bli redd eller å få angst, Ja, det er nå endelig så godt bearbeida at jeg kan beskrive ganske detaljert uten å få noia. Det er en stor seier, og en stor styrke, så kan jeg kanskje hjelpe andre ved å dele opplevelsene med meg. Hjelpe på den måten at andre kan få mer innsikt, det være seg helsepersonell eller psykisk syke, eller naboen for den saks skyld.
Hva opplevelsen(e) betyr, skal jeg ikke si for sikkert. Helst tror jeg det er sinnets irrganger som slår kollbøtte og at det er tilfeldig hvilke symptomer en får. Har en i utgangspunktet redsel for insekter kan nok insekter lett bli angstens fokus. Men lukt- og smakshallusina-sjoner er det vel verre å forklare, og jeg hadde masse av slike og.
Man kan si at det bare er angst, og angsten har nok en sentral plass. Men det holder likevel ikke som forklaring på alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar