Hjernen går på høygir
Det gnistrer og spraker i hodet mitt. Jeg formelig kjenner hvordan impulsene løper løpsk. Det kjennes som kraftige, elektriske utladninger.
Ut av munnen min kommer kaskader av ord. Lange setninger, lange beretninger, en strøm av ord. Ordstrømmen er springende og det har liten sammenheng med det jeg tror er meg. Om likt og ulikt handler orda om. Det er assosiasjoner som tar sine egne veier. Ord danner setninger om ting jeg ikke vet at jeg har tenkt på. Kroppen er gira, urolig, rastløs. Bevegelser styrer seg selv og oppleves å komme fra de elektriske utladningene i hjernen. Jeg kan ikke slappe av. Men jeg blir så sliten, så sliten.
Jeg har besøk og vi går att og fram. Alt er usammenhengende. Jeg går bare på siden av meg selv og hører på ordstrømmen av fremmede tanker.
Heldigvis er Astrid sykepleier, så hun forstår nok. Astrid har med korg med kaffe, kaker, servietter og blomster. Hun pusler med sakene sine. De praktiske gjøremåla beroliger meg. Hun lytter til meg. Hun spør ingen dumme spørsmål. Vi drikker kaffe og spiser kake og jeg føler meg godtatt. Jeg skal aldri glemme henne for dette.
Foto: anderani http://www.flickr.com/photos/anderani/2676301386/sizes/o/
Dette innlegget er del av en serie. Du finner disse innlegga under etiketten Scenarier: Opplevelser på grensen.
Syns det var vekkende å lese at du opplevde "ingen spørsmål" som analogt å bli akseptert. Dette lærte i alle fall jeg noe av. Takk skal du ha! :-)
SvarSlett