Opplevelser på grensen. Scenarie 1.

Å være psykisk syk - for ikke å snakke om å være innlagt på psykiatrisk pga. psykisk sykdom - har vært befengt med skam, fordommer og uvitenhet, og de psykiske symptomene har vært den sykes unevnelige, private hemmeligheter. Den psykiatriske institusjon har avspeilet disse grunnholdninger og har vært et lukket og tabubelagt system.
Det er ikke sånn nå, sier du. Jo, faktisk, sier jeg, og bygger dette på egne erfaringer, selv om enkelte symptom riktignok har blitt litt mer "stuereine" med åra.
Vi har likevel langt igjen til full åpenhet, forståelse og toleranse. For å være med på å spre kunnskap og positive holdninger om psykisk sykdom, har jeg bestemt meg for å dele med meg noen personlige opplevelser, som jeg har kalt "opplevelser på grensen". Her kommer første del i den planen.

Jeg sitter sammen med en nær person og drikker ettermiddagskaffe attmed peisen. Det er i skumringstimen, og vi har tent et lite lys på bordet mellom oss. Stemningen er god og sval, og jeg liker meg her jeg sitter.
Da kommer det plutselig snikende igjen, denne nummenheten og prikkingen i kroppen. Jeg kjenner at armene og beina blir vâlne og vanskelige å styre. Det prikker og prikker rundt omkring på huden, først ganske svakt, så sterkere og sterkere etter hvert. Jeg prøver å følge med i samtalen, men de fremmede kroppsfølelsene bare øker, og jeg blir tørrere og tørrere i munnen - til alt til slutt bare smaker metall.
Jeg føler meg tilslutt innpakket i bomull-piggtråd, og jeg må ta sats for å få kroppen til å lystre. Og jeg blir mer og mer redd, for nå klarer jeg nesten ikke se min samtalepartner, selv om han sitter ganske nær meg på den andre siden av bordet.
Synet dimmes mer, og jeg må virkelig streve for ikke å gli inn i den totale blindhet. Alt jeg ser er skoddete, tåkete, dimt. Ingenting har konturer, jeg kan ikke se hvor ting begynner og hvor de slutter.
Tilslutt klarer jeg heller ikke høre hva som sies. Jeg kan skimte at den andre henvender seg til meg, men hører ikke hva han sier. Jeg ser bare åpne gap, og det som kommer ut, er tomme snakkebobler.
Det er etter hvert som en tegnefilm uten lyd der de tomme snakkeboblene og de store munnene blir større og større uten at jeg klarer dekode signalene. Når så min egen munn blir tørr og vâlen, og tunga så tjukk som et oppblåst kjøttstykke, klarer jeg heller ikke produsere de rette lyder som jeg vet skal danne ord. Katastofen er fullstendig!

Dette er illustrasjoner på psykiske symptom / psykisk sykdom.
Hvem kan ikke føle seg rusten og litt vasete av og til? Verre blir det hvis festet glipper helt. Hvis ankeret ligger igjen på land og en selv virvler i det opprørte havet.
Slik føles det å være alvorlig psykisk syk eller psykotisk. Det er slike følelser og opplevelser ovenforstående innlegg handler om. (Flere innlegg vil komme. Disse vil bli samlet under etiketten: Scenarier: Opplevelser på grensen.)