"Så skjer det igjen. Saksen - hennes eneste hjelp mot den smertefulle uroen, spenningen, det indre trykket som blir stadig sterkere i hennes indre. Hun kjenner bare en utvei - å skjære seg gjennom huden for å overleve. For å sprenge seg ut av uroen, befri seg for smertens desperasjon, ensomheten, selvforakten. Saksen skjærer uten nåde gjennom den friske huden, blodet strømmer ut - og livet vender tilbake, sammen med en ny ro som synker ned i kroppen, slik vinden løyer etter stormen." (Fyrand, 1996 s. 177).
Sitatet er hentet fra Ole Fyrands bok "Det gåtefulle språket. Om hudens kommunikasjon". Jeg har lett etter innfallsvinkler for å skrive om dette temaet. Det er vanskelig, for det er så nært og så spesielt, og jeg har ikke vært sikker på om jeg ville dele dette med noen. Men så en dag så står det på trykk i ei bok jeg leser.
Som barn var jeg borti dette temaet. Jeg husker jeg kunne ligge i senga mi om kvelden og føle meg ensom og forlatt. Da lindret det å grave i sår, å bruke spisse gjenstander til å holde den psykiske
smerten borte med. Den fysiske smerten var bare god - den avledet for det indre som jeg ikke forstod.
Mens jeg var på Dale psykiatriske Sykehus opplevde jeg mange ganger å mangle ord for den psykiske smerten. Jeg hadde mange symptomer, jeg var urolig i kroppen, rastløs, hjerneaktiviteten gikk på høygir, det var som konstante elektriske lynutslag i hjernen hele tiden. Det som kom ut av munnen var ordstrømmer av innhold som ikke var meg. Det ble forsøkt med en del medisiner for å dempe symptomene. Dette var horribelt. Jeg merket at utenpå ble jeg "glatt”, smooth, med mindre fysisk utagering / symptomer, men inni meg var det like kaotisk. Medisinene lå som ei hinne rundt meg, men denne beskyttet meg ikke, den hindret bare uttrykkene å vise / komme ut. Det var grusomt, for jeg forstod at De Andre kunne tro at jeg var bedre, noe jeg altså ikke var. Det var da jeg i fortvilelse skar, for å få hull på hinna. Og det var så godt. Deilig. Irrasjonelt. Jeg visste ikke at fysisk smerte kunne være så godt. Og så lindret det så vederkvegende på den psykiske smerten som jeg ikke fant uttrykk for.
Siden har fristelsen til å skjære kommet tilbake med jevne mellomrom. Jeg har ofte sittet med kniven, rispet i huden, lekt, kjent på den pirrende følelsen når blodet begynner å piple, men jeg har besinnet meg, og har sjelden ødelagt huden særlig alvorlig. Men jeg kan kjenne suget enda, noen ganger.
I det siste har jeg i stedet for å skjære heller skviset huden i hele ansiktet: Når jeg er "dårlig" eller "ikke er god", som jeg kaller det (det er to graderte benevnelser for hvordan jeg har det inni meg), blir jeg full av gørr som tyter ut i kviser og betennelser. Jeg skviser og skviser for å få det vekk, så blir det bare verre og verre. Noen ganger ser jeg ikke ut. Men jeg syns selv det bare er på sin plass. Det viser bare hvor mye gørr jeg har / er.
"En ensom, middelaldrened kvinne sitter i rettssalen. Prosessen mot voldtektsforbryteren som misbrukte henne - er i gang. Han har fratatt henne verdigheten - hennes menneskeverd og livsverd. Og hun har gjort sitt første forsøk på å ødelegge seg selv ved å skade egen kropp, ved å påføre seg sår i huden. Forakten overfor seg selv som forbrukt, lemlestet, tatt med vold - det er selvødeleggelsens nedbryting av et menneske som ikke lenger føler at det har noen egenverdi. Og som har skjøvet denne nye identiteten ut i huden, som derved må ødelegges for å tilintetgjøre dette misbrukte mennesket.” (Fyrand 1996, s. 178)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar