På nyttårsaften hadde vi gjester, og jeg fikk angst. Et langvarig, utflytende og enerverende angstanfall. Av det slaget som er vanskelig å identifisere og kjenne igjen. Av det slaget som setter meg helt ut og gjør meg til en tilsynelatende drittsekk som ikke stiller opp, ikke er høflig, ikke er tilstedeværende. Og av det slaget som jeg absolutt ikke kjenner igjen. Jeg vet altså ikke hva som rir meg. Jeg er kun følelser og handlinger. Tanker har jeg ingen kontakt med.
Når jeg tenker tilbake, så burde jeg ha kjent det igjen. Heile dagen hadde det vært vanskelig å puste. Jeg var ulogisk svært sliten, og måtte hvile flere ganger, samtidig som jeg var rastløs og ukonsentrert, og fikk knapt gjort de få oppgaver som tilkom meg i forberedelser til nyttårsselskapet.
Jeg såg i beundring og frustrasjon på min driftige samboer som ordnet med alt: Poteter, grønnsaker, saus og tilbehør. 7 sorter småkaker dandert på fat. Videre; runde kaker, firkanta kaker og kjeks. Søtt i bøtter og spann. Dessert og velkomstdrink. Drikke og fruktfat. Nøtter og dadler. Likør til kaffen. Blomster på bordet. Lys i alle staker. - You name it. Hvor bliver julefreden de roper så høyt om?
Selv har jeg mest lyst til, som Natasja på bildet, å knipe øynene sammen og gjemme meg bak armene.
For å komme til poenget: Når kvelden og gjestene kom, var jeg utslitt og smadra. Jeg kjente meg rar og utenfor, men reflekterte ikke dypere på det.
Men kvelden gikk ikke særlig godt. Jeg var rastløs, og måtte stadig vekk opp og gå, ut og røyke, på kjøkken for å drikke vann. ut og røyke igjen. Å sitte rolig i en stol var en umulighet. Jeg hadde fortsatt vondt for å puste, men trodde det var kolsen og atmaen som innhentet meg. Og jeg hadde vondt i magen og måtte springe på toalettet både titt og ofte, uten at det ble noe resultat av det, og uten at mageknipen ble noe bedre.
Jeg hadde ingen tanker om at alt dette hadde en fellesnevner og et navn. Det var faktisk ikke i mine tanker overhodet. Jeg var handlinger og følelser, men tanker hadde jeg ikke. Noen ord fantes, men det var tomme ord. Så om jeg hadde klart å formulere at jeg var dårlig, så hadde ikke ordene hatt mening. Jeg klarte rett og slett ikke å gjøre rede for meg. Hvordan kunne jeg det, når jeg ikke selv engang visste hva som reid meg.
Joda. Det var angst. Reinspikka angst. Men fordi det ikke var et klassisk panikkangstanfall, så kjente jeg det ikke igjen. Det var såkalt generell og utflytende og langvarig angst. Like irriterende og vondt, men mer diffust og kamuflert enn type panikkangst.
Det endte med at jeg måtte gå og legge meg. Så jeg forlot selskapet og gjestene og gravde meg ned i dyna. Og fordi jeg ikke klarte gjøre rede for meg, så forløste dette både irritasjon, overraskelse og det motsatte av forståelse. Og jeg selv forstod heller ikke før dagen etter min egen atferd og mine egne føleser. Så hvordan kan jeg forvente at andre skal kunne forstå?? - selv om symptomene var aldri så klassiske for angt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar