Å bli uføretrygda

Jeg er midt oppi en vanskelig prosess. Det går mot uføretrygd, nå. Gjennom 17 år, etter innleggelse i psykiatrisk sykehus i 1993, har jeg stadig måttet redusere stillingsprosent i lønnsarbeid. Fra 100 til 80 til 60 til 40 %, og nå blir det antagelig bare 10 %, som tilsvarer 3. hver helg (lø + sø) med korte vakter.

Jeg har også stadig gått ned i status og lønn. Fra daglig leder til ledende miljøterapeut til vanlig miljøterapeut til helgearbeider. Spranget fra daglig leder til miljøterapeut 1 var kanskje det vanskeligste, da jeg hadde vært leder i 20 år og hadde en sterk identitet knytta til den funksjonen. Men alt går, og jeg vendte meg etter hvert til å være fagarbeider / miljøterapeut 1. Men så tok det også slutt, da jeg gikk fra 60 - 40 % stilling. Bare en "vanlig" vernepleier måtte jeg så venne meg til å være. Jeg fikk ikke lenger kontortid, som de andre vernepleierne, jeg var ikke med på møter, jeg bestemte i grunnen ingenting lenger. Og nå altså igjen en reduksjon av stillingsmengde, lønn, funksjon og status, til helgearbeider.

Men jeg må bare komme meg videre og tenke positivt. Og jeg skal niholde på 3. hver helg til krampa tar meg. Om det er aldri så liten stilling, så er det yrkesidentitet, arbeidsplasstilhørighet og kollega- fellesskap knyttet til stillingen. Jeg vil få lite i trygd siden jeg så lenge har hatt redusert stilling. Men jeg får bare takke og bukke for det jeg får, og håpe at jeg i gode perioder kan klare å jobbe ei og anna vakt som sykevikar.

Det er irriterende at det gikk slik med meg, at jeg skulle bli uføretrygda. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg er nå 55 år, og hadde håpet å arbeide til jeg ble 67. Men sånn skulle det altså ikke gå. Problemet for meg er, at jeg i perioder fungerer så dårlig i forhold til min diagnose bipolar lidelse, at sykemelding er nødvendig. Og når sykemeldingsperiodene nesten er lengre enn arbeidsperiodene, så blir det feil å holde på en stilling. Det er dessuten veldig slitsomt å stadig måtte gå til legen og be om sykemelding, og så redegjør overfor jobben at jeg igjen er syk / sykemeldt. Det vil jeg antagelig slippe nå, med bare 3. hver helg arbeid. Får bare håpe at mine dårlige perioder kommer mellom helgene mine!!!

Det er synd at jeg ikke kunne arbeide. Jeg ser på meg selv som en ressurssterk person både på mitt fagfelt, multifunksjonshemmede mennesker, men også personlig mener jeg å ha kvaliteter og interesser som andre kan ha glede / nytte av. Men, men, sånn er nå det. Nå må jeg bare prøve å bruke mine ressurser på annet hold, på frivillig arbeid, i organisasjoner, og annet som jeg finner på.

Noe av det vanskeligste med å bli ufør er at skillet arbeid - fri ikke lenger finnes, for en har jo alltid " fri". Men fordi en ikke jobber så føles det ikke som en har fri. Det er videre ikke en velforkjent fri. Og hva med ferie. Det har en jo heller ikke som ufør. Alt blir likt hele tiden.

Dette blogginnlegget er for meg en av flere strategier for å bearbeide og venne seg til tanken om å være ufør, kun jobbe 3. hver helg. Det kan ta litt tid å bearbeide fakta, og det føles litt sorgtungt å ha kommet inn i gruppa ufør, en sorg over den arbeidstilknytning jeg ikke klarte å ha.

Men jeg vil og skal bruke livet mitt og meg selv til noe positivt. Så når jeg bare får litt tid på meg, så kommer nok dette til å gå godt!!!