Introduksjon til bloggen

Jeg har satt inn en link til en kort lysbildefilm. Se øverst i høyre meny. Tenkte disse bidene kunne sette stemningen og være en indikator på hva jeg mener denne bloggen skal være.

Det viktigste er

Ettertanke

Dette er en lysbildefilm jeg laget til en konferanse i Fagforbundet høsten 2008. Temaet på konferansen var "Det nære språket", og da passet det godt å starte konferansedagen med en lysbildefilm med naturbilder og refleksjon. Alle bilder er forøvrig fra Hebnes i Ryfylke.

Håper at det fungerer å spile av filmfila, som er ganske stor. Filmfila krever Quicktime for å vises. Kan lastes ned gratis her til både mac og windows:
http://www.apple.com/quicktime/download/

Og her er så filmfila:
http://jalbum.net/browse/user/album/600460/

Lykka

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.

Hans Børli

Hold sinnet ditt mjukt

- Hold sinnet ditt mjukt,

sier en stemme i vinden.

- La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagenes gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Hvem vil ikke fram i lyset?

Det vil i alle fall krokusene. I kø står de og suger til seg lyset og varmen fra den gryende vårsola. Kanskje vi skulle slå følge?

Hvorfor en personlig blogg?

Ja, det kan man lure på. Er det et uttrykk for "se meg, se meg"? Er det tidsfordriv eller lede når livet går meg imot? Eller er det et altruistisk motiv om å hjelpe, opplyse og være med på å vanliggjøre og ufarliggjøre symptom, fenomen, lidelser, som riktignok er personlige, men som også mange andre kjenner seg igjen i.

Jeg har så lenge jeg har hatt en psykiatrisk diagnose vært åpen omkring dette. Selv har jeg vokst opp med tabuer og merkelige forestillinger om de gale - de på andre siden av fjorden, på skyggesiden, bortgjemt i enden av en kjerrevei.

Skal vi komme videre og bort fra rare forestillinger, må vi være åpne og la almenheten beskue oss, vi som er litt gale. Så kan folk se at vi ikke er farlige og i grunnen ganske vanlige. På mange måter vanlige, i alle fall.

Jeg håper at mine blogginnlegg kan være en dråpe, som sammen med andre dråper, kan gi forståelse, respekt og empati som resultat.