Idag har jeg klart å prestere noe jeg vil kalle tidenes husmorflause. Alt som kunne gå galt gikk galt, fra oversvømmelse på kjøkkenet, feilkobling av ustyr, ødelagte glassflasker (vel, korker, da). Men la meg ta det hele fra starten:
Det var en god dag og akkurat den rette dagen til å safte på, syntes jeg. Så jeg tok opp fra frysa 4,5 kg deilige solbær som jeg hadde fått av min far. Jeg henta saftkokeren på loftet, fant fram flasker og alle ting som skulle være med på saftinga. Ingenting overlatt til tilfeldigheter. En riktig god husmor, tenkte jeg.
Jeg studerte saftkokeren og leste bruksanvisningen nesten i filler. For det var et eller annet jeg ikke forstod.
På tegningen var det en tut som pekte opp. Denne fant ikke jeg på mine gryter. I mine gryter var det en tut som pekte ned. Her må det mangle en del, tenkte jeg, og freste rundt i huset. Men jeg fant ingenting, og jeg var egentlig helt sikker på at alle deler var med, for jeg hadde selv vasket utstyret sist jeg hadde safta (Den gangen alt gikk godt.). Javel, så er det jeg som ikke kan lese arbeidstegninger, tenkte jeg, og satte kokeren på med vann nederst og bær øverst. Blanda med sukker forståes. Alt skulle gjøres riktig og vienskapelig. Men hvor i hekkan skal safta være, streifet en tanke sånn veldig fort forbi. Det er vel et sted som ikke jeg sorstår, svarte jeg stemmen.
Jeg prøvde å gjøre alt som det stod skrevet. Glad og fornøydd tenkte jeg at nå er det kun 2 timer, så har jeg den mest fantastiske solbærsaft å leske meg med.
Skår i gleden ble det da jeg klarte å ødelegge korkene på mine dyrt kjøpte kule flasker. Kunne jeg vite at de ikke tålte 100 grader i steikeovnen. De var forsyne meg av PLASSSSST!!! Jeg stod og såg på det begredelige synet med smelta hvite klumper som en gang var søte korker. Men jeg lot meg ikke kue av litt motgang. En ringerunde avklarte ar Europris hadde korker, og jeg rakk akkurat butikken før de stengte hvis jeg bare heiv meg i bilen.
Som sagt, dagen var god, så jeg heiv meg i bilen, fikk kjøpt vinkorker (det var det de hadde), og en mystisk "korkemaskin". Jeg forstod ikke i butikken hvordan den virka, men det kommer vel til meg, tenkte jeg. Freste hjem, såg til safta. Rart så lite det koker, tenkte jeg, og satte opp dampen.
Nå har jeg kontroll igjen, mente jeg, og gikk inn i stova og såg på dagsrevyen. Men så kom jeg på at jeg kunne jo øve meg på korking mens jeg venta på bærkoka. Men her slo det feil igjen. Dvs alt var feil. Flaskene var for små, korkene for store, og den der korkemaskinen forstod jeg ikke bæra av. Og du skal vite at jeg prøvde. Oppned. nedopp. Utinn. Innut. Jeg kunne tross alt ikke vrenge metalldingsen med innsida ut. Så da jeg hadde prøvd alle de foran nevnte varianter, så ga jeg opp. Ja, ja. Spikke kork, det er sikkert fint. Og jeg spikka og dypte og spikka igjen. Korkene skulle "svelle" i 70 graders vann i 10 minutter, ser du. Ja, ja. Himgjort. Såg ikke særlig profft ut. Men det glemmer jeg når bare safta kommer, nynnet jeg.
For piffen var ikke gått ut av meg enda. Må tåle litt motgang. Jeg finner jo løsninger, så det blir nok bra til slutt. Jeg såg på klokka og bestemte at nå var tiden inne til å høste saft. Jeg rigget meg til med dampkokt flaske nedi ei bøtte som stod i arbeidshøyde for å få til den irriterende klemma på saftkokeren. Den ville liksom ikke lye.
Jeg drog litt i gryta for en stilling som var best mulig tilpassa stillaset med krakk, bøker, bøtte. Og det var da det skjedde. Det som ikke skal skje. Det som ikke må skje:
Det rant solbærsaft fra everywhere. Store dammer på komfyren, store dammer på gulvet. Inni komfyren, på sidene av komfyren, bak komfyren. Og jeg kunne ingenting annet gjøre enn å tappe saft og late som ingenting. For nå begynte en tanke å demre for meg, men det var for utrolig til å kunne være sant. Så jeg tappet og skrevde, og dytta metervis med kjøkkenrullpapir oppi elendigheten innimellom. Ikke særlig elegant 50 tallshusmor i alle fall. Hvis hår kan stå opp, så gjorde det nok det på meg nå.
Vel, for å gjøre en langt historie litt kortere. Jeg hadde utelatt gryta som skulle være under dampkokeren med kokende vann i. Ikke rart at jeg ikke fant delen som mangla. Det var utenom utstyret. I tillegg. Hvem kunne vite det. Så jeg kokte vann for å produsere damp i det samme rom som safta kom ned i. Det måtte jo gå galt til slutt.
Ja, ja. Etter å ha tappet all saft og vel så det. Starta jeg prosjekt regngjøre komfyr. Og jeg lyger ikke hvis jeg sier 4 doruller, ørten x 10 engangskluter, og så resten med vanlige husholdningsfiller. Jeg måtte demontere komfyren. Og flytte den langt ut på gulvet. Men sånn noenlunde ble det til slutt. Eneste er gulvet som er intenst solbærfarga. Et stort felt. Jeg orka ikke se på det, så jeg la noen aviser oppå. De ligger der enda, og får nok ligge til jeg har klart å tenke ut noe lurt.
Det ble saft, om enn ikke så nyyydelig som den pleier. Men godt drikkende. Den går nok med.
Moralen? For det er vel en moral i historien: Spør før du handler. En rask telefon hadde avverget denne flausen. Problemet er bare at jeg ikke lurte på noe. Jeg trodde jeg kunne det. Jeg hadde senest for en måned siden saftet uten et eneste problem. Ja, ja. Ja, ja.
