De siste dagene har jeg fordypet meg i en italiensk film. Jeg har sett den uten teksting, for å få med kroppsspråk og nonverbale signaler. Jeg har sett den med teksting (engelsk teksting), for å få med ordenes handling. Jeg har sett den sammenhengende 2 ganger og utvalgte bruddstykker flere ganger. Og det hele fengsler.
Hva er det da som fengsler så sterkt at jeg gidder bruke så mye tid på det?
Vakre kvinner? Joda, det er virkelig sant, men dette er ikke nok.
Vakre kvinner? Joda, det er virkelig sant, men dette er ikke nok.
Sterke personligheter som for 100 år siden turte stå på sitt? Ja. Absolutt. Det rører ved meg, langt inn i sjelen.
En god story ”bygd på en sann historie”. Joda. Mange menn får for øvrig fnatt av betegnelsen ”sann historie”. Så ikke med kvinner, tror jeg. Vi tar det med oss som en opplysning som kan være et bakgrunnsteppe, og sette fantasien i sving for hvordan ting skjedde i virkeligheten, ikke bare på film. Ja, filmen har absolutt en story. Om voldelige menn, om fattigdom, om å karre seg gjennom tilværelsen. Og om kvinneskjebner. Men jeg er ikke sikker på om det engang er storyen som fengsler meg mest.
Og hva er det så? Jeg tror det må være en intensitet i kontakten som for meg er det mest interessante. Blikk som sendes, blikk som blir besvart. En var berøring, et streif over håret. Jeg kjenner jeg får nesten tårer i øynene bare av å skrive det mens jeg minnes scener i filmen. Jeg syns filmen har klart å fange slike stemninger, og beskrive dem. Karakterene virker ekte og sannferdige. Tiltrekningen og kjærligheten intens.
Jeg blir nesten en ”kikker” når jeg ser slikt på film. For så mange år har gått av et liv der en ikke er tillatt å vise slike følelser og tiltrekninger. Eller man føler seg ”vågelig” om man gjør det, og man vet aldri om dama ”vil spy” av slikt. Da er det nesten bedre å la være, og heller se det på film, tenker nå jeg. Og ikke si jeg lyver, for det gjør jeg ikke. Verden har faktisk ikke kommet så langt som vi skulle tro. Og mange ville synes at en tilnærmelse fra en lesbisk er vemmelig. Noen tør da derfor heller ikke gi en vennskapelig klem til en åpen lesbisk. Men for all del. Her finnes unntak. Og de vet selv hvem de er. Stolte kvinner som tør leke, som tør åpne opp, som tør se muligheter.
Filmen har for øvrig også fine kjærlighetsscener. Dette er heller ikke å forakte, når de er laget på en var og nær måte.
Mulig det bare er meg som falt for denne filmen. Mulig at andre med en annen bakgrunn og annen seksuell orientering ville synes noe helt annet. Det kunne vært interessant å vite.
Trailer fra Youtube:
Sakset fra IMDb
Nothing - not her father, not the church - can stop unruly Angela from being with her childhood best friend turned great love, Sara. Based on a true story, Viola di mare, presents a uniquely engaging portrait of family, community and gender roles in a 19th century Italian village.
Sakset fra Skeive Filmer, Oslo gay and lesbian festival 2010
Vakre kvinner og dramatisk lidenskap i 1900-tallets Italia, basert på en sann historie. Angela og Sara er bestevenner. De vokser opp sammen, og snart glir vennskapet over i kjærlighet. Men Saras familie blir tvunget til å forlate Sicilia, og når Sara endelig flytter tilbake sverger Angela at hun aldri skal la noen skille dem igjen. De unge elskende trosser både sine familier og kirken, men Angelas far reagerer med sinne og sperrer datteren inne. Det finnes bare én måte Sara og Angela kan være sammen på, men er Angela forberedt på å ofre sin alt – også sin identitet?
Se også lesbiskonscreen
http://www.lesbiskonscreen.com/index.php?option=com_content&view=section&layout=blog&id=15&Itemid=57
http://www.lesbiskonscreen.com/index.php?option=com_content&view=section&layout=blog&id=15&Itemid=57
